Nasjonalt kompetansesenter for fri programvare er fjernet fra statsbudsjettet for 2015. Konsekvensene er som kjent at senteret nå legges ned, noe vi i Friprogsenteret mener gir grunn for et lite tilbakeblikk på de årene vi har bak oss samt noen tanker om fremtiden.

Denne teksten er ikke å regne som et debattinnlegg for eller imot Friprogsenteret eller evalueringen av senterets virke.

KRONIKK: Friprogsenteret har jobbet mot offentlig og privat sektor i perioden fra 2007 til dags dato. Vårt oppdrag har vært å bidra til økt bruk av fri programvare og informere om mulighetene som ligger i gjenbruk, deling og samarbeid.

Utrolig utvikling
Ser man på de globale trendene i perioden fra 2007 og frem til i dag, så har vi vært vitne til en helt utrolig utvikling. I dag kjører børser over hele verden fri programvare, de aller fleste supermaskiner bruker Linux, globale prosjekter som Netflix, Amazon, Google, Facebook og Twitter bruker og deler fri programvare.

Sist, men ikke minst, selskaper som tidligere var svorne tilhengere av lukket programavare «har skiftet side» på flere av sine prosjekter. På denne listen finner vi storheter som Apple, IBM, Sun (før oppkjøp) og Microsoft. IBM har over flere år bidratt med milliardbeløp til Linux og Microsoft både gjenbruker og deler under en fri lisens.

Når Microsoft i 2010 la ned sin bloggtjeneste «Windows Live Spaces» ble alle brukerne rutet over til WordPress.com. WordPress er bare et av mange eksempler som viser at prosjekter som ble startet på gutterommet kan lykkes, selv i konkurranse med de aller største. I dag er nesten en fjerdedel av alle nettsider og blogger tuftet på WordPress og sammen med plattformer som Drupal og Joomla representerer de en stor del av internett.

Android gav ordet disruptiv helt ny mening
Året er 2008. Den første GoOpen-konferansen er i ferd med å sparkes i gang på Det Norske Teater i Oslo.

Friprogsenteret ble opprettet noen måneder tidligere med finansiering fra Heidi Grande Røys og Fornyingsdepartementet. Tema som opptar de fleste på denne tiden er dokumentformater og kampen mellom OOXML og ODF. Det går så langt at Håkon Wium Lie med venner arrangerer en demonstrasjon under konferansen som ender foran Stortinget, med slagordene «OOXML – Go to hell». Lite visste vi at det var et annet prosjekt omtalt på konferansen (om enn bare i en bisetning) som skulle vise vei for fri programvare mot forbrukermarkedet.

Når sjefen for fri programvare hos Google, Chris DiBona, går på scenen som en av konferansens keynotes, snakker han om hvordan Google har bygget sitt selskap med fri programvare.

Han snakker også om hvordan de allerede er godt i gang med å utvide sin satsing til ikke bare å gjelde søk, annonser og video (oppkjøp av Youtube). På dette tidspunktet var det allerede kjent at Google hadde som målsetning å lansere et operativsystem for mobile enheter som skulle være basert på Linux – navnet var Android.

Den første mobilen med Android ble lansert i Norge sommeren etter. I løpet av 18 måneder var Android dominerende innenfor markedet for avanserte mobiltelefoner. Dette til tross for at både Apple, Microsoft og et finsk mobilselskap vi har glemt navnet på, satset det «remmer og tøy» kunne holde i akkurat dette markedet. Historien om Android er viktig av mange grunner, men først og fremst fordi den viser at man ved å tenke helt nytt kan endre et stort marked på veldig kort tid.

Delingskultur handler ikke lenger bare om programvare
Når Clay Shirky i 2012 holdt foredrag et på en global konferanse (TED) med tittelen «How the Internet will (one day) transform government» snakket han om hvordan fri programvare som metode og tankesett kan endre hvordan vi organiserer offentlig sektor. Vi er nok på ingen måte der at offentlig sektor kommer til å utvikle lover ved å bruke Github i nær fremtid. Dette representerer likevel en veldig viktig global trend gjennom de siste årene hvor metodene og filosofien bak fri progamvare har inspirert mennesker innenfor andre fagområder.

Dette har ført til bølger av åpenhet innenfor kunnskapsindustrien, forskning, utdanning og kultur.

Åpne data har de siste årene vært et viktig satsingsområde for mange land med USA og England som de mest kjente. I Norge og Europa blir åpne data sett på som et område hvor startups og private aktører kan bygge forretning på offentlig data.

Dette er tuftet på et enkelt prinsipp om at når det offentlige har betalt for innsamling, utvikling og foredling av data så skal dette deles fritt, også for kommersielle formål.

I samme gate finner vi bevegelsen for Open Access som handler om åpen og fri tilgang til vitenskapelig litteratur og publikasjoner. Når Bill & Melinda Gates Foundation tidligere i høst annonserte en egen Open Access Policy for de forskningsprosjektene de finansierer, er de bare en av mange globale aktører som tar et standpunkt om åpenhet.

Mange bruker Wikipedia daglig, men ikke alle er klar over at når Jimmy Wales etablerte dette prosjektet var det i stor grad inspirert av fri programvare og tankesettet rundt gjenbruk og deling. I dag er Wikipedia et av verdens mest besøkte nettsteder med kunnskap skrevet og utviklet i all hovedsak av frivillige. De siste 10 årene har vi sett en global bevegelse der noen av disse prinsippene også har smittet over på prosjekter som utvikler innhold for utdanning, gjennom at de deler sine kunnskapsressurser under en fri lisens. Prosjekter som Khan Academy, CK-12, MIT Open CourseWare og det norske prosjektet NDLA er bare noen av disse som hører hjemme under definisjonen Open educational resources (OER).

På samme måte som Wikipedia totalt forandret markedet for tradisjonelle leksikon tror vi at Open educational resources og andre former for fritt tilgjengelige læringsressurser kommer til å snu opp ned på utdanningssektoren også i Norge. Det faktum at enkelte kurs på nettstedet edX.org har flere innrullerte studenter enn norske universiteter og høyskoler til sammen er bare å regne som frampek i en historie som vil bringe høyere utdanning inn i et nytt paradigme.

Så hva med offentlig sektor?
Når man flytter blikket fra de globale trendene og over på norsk offentlig sektor oppleves det nærmes som litt selvmotsigende, for mens utviklingen av den global delingskultur akselererer, er det fortsatt veldig sjelden vi ser deling av kildekode mellom offentlige virksomheter i Norge.

Det er litt merkelig at kommersielle aktørerer som konkurrerer om de samme kundene klarer å få til deling av teknologi mens offentlig virksomheter sliter med å knekke koden.

Når offentlig sektor så går i gang med fellesprosjekter eller konkret samarbeid rundt utvikling av løsninger sliter man med å få det helt til. Store overskridelser, løsninger som ikke fungerer etter hensikten og tjenester som ikke skalerer er dessverre gjennomgangstonen. Dette skyldes forskjellige faktorer men vi mener kompetanse, organisering og politisk vilje er noen av de viktigste. I tillegg ser vi at mange av delingsprosjektene i statlig og kommunal sektor bærer mer preg av samkjørte anskaffelser enn ekte deling og gjenbruk. Når felleskomponenter som brukes av mange etater og kommuner ikke underlegges en fri lisens gir dette også en veldig uheldig leverandørbinding.

Når man lanserer deling og gjenbruk med den betingelsen at alle må inn i samme prosjekt kan dette også gi store skaleringsutfordringer i tillegg til at man faktisk tar for gitt at én form passer alle. Skal organisasjoner og prosjekter som Altinn, KommIT og Difi lykkes med å utvikle felles løsninger, så må disse deles fritt.

Det hjelper ikke med en hybrid hvor man deler noe med noen. Når utviklingen og eierskapet er offentlig må man dele alt, alltid, med alle!

I tillegg ser vi at de norske etatene og kommuner som bruker fri programvare ikke bidrar med ressurser tilbake til de opprinnelige prosjektene, slik for eksempel IBM gjør med Linux. Når vi samtidig vet at for eksempel OpenSSL brukes i eller av mange prosjekter i Norge, mener vi at tiden er inne for økt fokus på at norsk offentlig sektor burde bidra til globale kodemiljøer.

På samme måte som det finnes en politisk vilje i regjeringen til å fremme deling av åpne data, burde det finnes en politisk vilje til å dele all kildekode. Dette vil på ingen måte hindre leverandører av lukket programvare, men det vil sørge for at all kildekode finansiert av det offentlige, faktisk blir fritt tilgjengelig for alle.

Dette må også gjelde digitalt innhold som kurs og kompetansemateriell. Det er etter vår mening uheldig når universiteter, høgskoler, Difi og KS KommIT bruker millionbeløp på å utvikle nettbaserte kurs for studenter og offentlig forvaltning, uten at disse underlegges en fri lisens og er tilgjengelig for alle.

Nå som Friprogsenteret om få uker legger ned sitt virke mener vi det vil være naturlig å sende en oppfordring.

Her er våre råd til den sittende regjering om hvilke tiltak og prosjekter som vil være en god oppfølger og helt nødvendig for å fremtidig IKT-utvikling i offentlig sektor:

• Alle felleskomponenter må utvikles som fri programvare.
• Pålegg om deling av all offentlig finansiert kildekode både for kommuner og etater (gjelder programvare man utvikler med offentlige midler).
• Etabler en egen finansiell og organisatorisk støtteordning for offentlig prosjekter som har stort delingspotensiale for å fremme gjenbruk.
• Klare regler for offentlige virksomheter som ønsker å bidra økonomisk til fri programvaremiljøer eller miljøer som utvikler fritt digitalt innhold.
• Tilpasse lov om offentlige anskaffelser slik at den fremmer deling.
• Etablere en finansiell støtteordning for globale fri programvareprosjekter som brukes mye av norsk offentlig sektor. Prosjektene på listen revideres årlig.
• Lag et Kunnskap.norge.no hvor man samler digitale kunnskapsressurser lisensiert med en fri lisens.
• Etabler en egen ordning for vurdering av alle offentlige prosjekter (over en gitt størrelse) opp mot mulige nasjonal og internasjonal deling. Dette kan gjelde deling i Norge, med andre europeiske land, men også i bistandsprosjekter.
• Etabler et eget fagmiljø (prosjektspeidere) som søker internasjonalt for å finne gode løsninger som kan gjenbrukes av norske kommuner og etater. Dette etter modell fra FiksGataMi.

Et aktivt forhold til gjenbruk og deling av teknologi og kunnskap er ikke bare et anliggende for politisk ledelse i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Det er viktig for alle ledere som ønsker å utvikle gode offentlige tjenester.

Å kjøre i gang arbeid med et større offentlig IKT-prosjekt i 2015 uten å vurdere verdien i gjenbruk og deling er som å starte en legepraksis uten å kjenne til penicillin.

Christer Gundersen
Fripriogsenteret