– Pirol, knirker frøken. Fnising fra bakre rad.
Minnet har forfulgt meg i tiår etter tiår. Jeg har forsøkt å fortrenge det – de glohete kinnene, ønsket om å synke gjennom linoleumen, ned til sløydsalen i første – men dette naturstridige øyeblikket vender stadig tilbake, som et siklende monster bak døra, som en isøks i panna …
Elsk dine tabber!
Det er merkelig at jeg går rundt og husker en sånn liten bagatell, femti år etterpå, men det sier vel noe om hvilken vekt vi legger på å fremstå som kloke? Det er aldri gøy å ta feil. Det er enda mindre gøy at andre oppdager det.
Det er to patenterte måter å handtere slike situasjoner på, og norske politikere har lært seg den korrekte: Legg deg flat!
Forskere og akademikere har litt vanskeligere for det, og mange av dem velger den andre måten: De nekter. Greit – dinosaurene fikk en meteoritt i hodet, og, ja – den grillet hele kloden. Men nei, de ble utryddet av HELT andre grunner!
Du er selvfølgelig fri til å investere farsarven i tulipanløker og beta-kassetter, men slikt gjør noe med omdømmet ditt. 40 investerte forskerår i teorien om at dinosaurene kjedet seg til døde, at tobakk ikke er farlig, at Polynesia ble befolket fra Sør-Amerika eller at homøopati virker, får deg heller ikke til å fremstå som en vinner – og dermed forstår vi motivet for å benekte. Nei, jeg har aldri tatt feil – aldri!
Og har du først nektet, vel, det blir bare verre. Og flauere. Såpass flaut, faktisk, at Darwin mente at en revolusjonerende ny idé ikke kunne slå igjennom før tilhengerne av den gamle – og feilaktige – var godt og vel døde.
Nå beviste selvsamme Darwin at dette ikke alltid stemmer; Det tok ikke mer enn ti år før «alle» var enige med ham.
Historien viser likevel at forskere har en inngrodd skepsis til nye ideer. Dette er en fornuftig reaksjon: Vi kan ikke med en ryggradsrefleks omfavne alt som flagrer inn gjennom vinduet. På den annen side, er ideen god nok, som Darwins teori jo er, er du nødt til å adoptere den. Før eller siden. Helst før.
–
Jeg har skrevet litt om kritisk og vitenskapelig tenkemåte tidligere i høst. Det finnes lister over triks du kan gjøre for å kvalitetssikre dine egne tanker. Ett av dem er nettopp dette: Å innrømme at du tar feil.
For det første, fordi det er en mandig ting å gjøre – også for kvinner. For det andre, fordi det er den ærligste tingen å gjøre, og for det tredje fordi det er den lureste – det er nemlig den eneste måten du kan komme deg videre på. Kanskje feilen til og med kan gi deg et forsprang?
–
Selvsagt finnes det situasjoner der du bør unngå å gjøre feil – spør en flyver eller en kirurg. Poenget mitt er at det finnes få ting med så mye læringspotensiale som en skikkelig tabbe. Hvis du, vel å merke, vet å verdsette den.
Ok, det ER lov å rødme og føle deg teit. Du kan godt tillate deg å være flau i opptil flere sekunder, før du med kjennermine ruller fadesen på tunga, smatter litt – og uttaler med et glimt i øyet: – Jaha – det der gjør jeg i hvertfall ikke én gang til.
«Darwins bulldog», Thomas Henry Huxley, investerte et godt mål prestisje i sin idé om Bathybius haeckelii, dette urslimet som han mente dekket bunnen av dyphavet. Han fant rester av denne grå, organiske guffen da han i godt voksen alder kastet et nytt blikk på vannprøver fra sin ungdoms reise med HMS Rattlesnake. Var ikke dette et bevis på at livet oppsto i dyphavet, og at livets kilde lå der nede fremdeles – og stadig frembragte nye livsformer?
Men så var det visst ikke slik allikevel – «urmoderen» var bare mineralutfellinger i gamle preparater.
Sommeren 1879 stilte Huxley derfor opp i the British Association for the Advancement of Science og beklaget at han hadde fremmet ideen om dette «blunderius» som hadde ført forskningen på ville veier. De fleste av hans kolleger godtok unnskyldningen på stedet.
–
Det er dette som kjennetegner ekte vitenskap: Evnen og viljen til å innrømme at man ikke er perfekt – for deretter å gjøre sin mangel til en forse:
En av flere indikasjoner på vitenskapelig svindel er altfor «gode» resultater, kurver uten utliggere, kurver som viser akkurat det de trenger å vise for å bevise at opphavsmannen har rett. Mange vitenskapelige juksemakere er blitt avslørt på denne måten (se min bok Juks fra 2011).
De aller beste forskerne innser imidlertid at grumset kan være gull. Resultater er aldri helt rene. Du vil alltid ha metodiske problemer av ymse sort – og noen sjeldne ganger kan det altså være at det du tror bare er rusk, virkelig Er noe.
Ta Michelsons og Morleys interferensforsøk fra 1880-tallet. De to amerikanske fysikerne målte lysets hastighet da det ble sendt ut fra kilder i bevegelse, men kunne ikke skille mellom lyskilder på vei mot dem og fra dem. Man skulle tro at lys som ble sendt i samme retning som jorda beveger seg gjennom «eteren», skulle ha større hastighet enn lys sendt i motsatt retning, ikke sant? Men lyset beveget seg like fordømt fort, uansett hvor de sendte det. Forsøket var mislykket, konkluderte de – og gikk videre.
De var altså menn nok til å innrømme feil – men ikke geniale nok til å verdsette dem. 25 år senere tok Einstein grep. Han avlivet «eteren», denne mystiske substansen som stjerner og planeter frem til da hadde beveget igjennom. Deretter trakk han den konklusjonen som hadde skreket Michelson og Morley rett i fjeset: lysets hastighet er konstant, uansett! Hvoretter han utviklet relativitetsteorien.
–
Alternativet er å aldri innrømme noe som helst – og dermed heller ikke lære.
For 200 år siden var vitenskapelig medisin og homøopati nokså likestilte. Ekte leger kunne oppfatte Samuel Hahnemanns ideer om at medisin virker bedre når du fortynner den til det absurde, som temmelig sprø – men når de selv behandlet sine pasienter med årelating, kvikksølv og svovelsyre …
Det tryggeste du kunne gjøre var å holde deg hjemme. Det nest beste var å gå til homøopat – reint vann er som regel ikke skadelig, og kanskje fikk du en bonus i den betryggende følelsen det gir «å gå til homøopat» – en følelse professor Vinjar Fønnebø og NAFKAM – Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin i Tromsø nå har studert i årevis – uten så langt å ha brydd seg med å undersøke om homøopatien i det hele tatt virker.
De tilslutter seg således en flau tradisjon.
Ok – vitenskapelig medisin presterte ikke bedre enn homøopati for 200 år siden. Men hva har skjedd?
Homøopatene har gjort Hahnemann til en guru, og holder hans såkalte lover fra 1820 som hellige – de fortsetter å fortynne medisiner som uansett ikke hadde virket. Gang på gang har ekte forskere vist dem at dette er feil på alle nivåer – men lærer de? Innrømmer de?
Legene har på sin side bygget stein på stein, revet ned og bygget opp igjen, kranglet og slåss, rivalisert og triumfert – de har rett og slett lært av sine feil, og dermed skapt et medisinsk byggverk som ikke er perfekt – det har sine skjeivheter, mangler noen murstein her og der – men det er godt nok til at vi – og dette er nokså oppsiktsvekkende – uten alt for mye frykt tillater fremmede mennesker i grønne frakker å skjære i barna våre med kniver.
–
Det finnes selvfølgelig eksempler på forskere som har stått hårdnakket alene, og så til slutt triumfert. Darwin, for eksempel.
Skulle du havne i samme situasjon – skulle du en dag oppdage at du er den eneste i hele verden som går i takt, mens resten av menneskeheten går i utakt – da må du stille deg selv det ultimate spørsmålet: Hva skal til for at jeg forandrer mening? Når skal jeg si: Pokker heller, jeg dreit meg ut!
J.B.S. Haldane mente, berømmelig, at hvis noen fant fossile kaniner fra prekambrium, da burde det være et godt argument for å revidere evolusjonsteorien.
Leave a Reply