Av: Ørnulf Hodne, kulturhistoriker

Lussinatt 13. desember markerte starten på jula i Norden. Da skulle tresking og spinning være unnagjort og brygging og baking være i gang. 

De fleste av oss assosierer denne dagen med helgenen Lucia. Hun var en romersk jomfru som ifølge legendene led martyrdøden ved byen Syrakus på Sicilia omkring år 300 for å ha satt seg opp mot keiserens lover, og gitt sin medgift til de fattige.

Det fortelles at hun døde fast i sin tro med en brennende lampe i hånden. Slik fikk hun navnet Lucia (latin: lucius: lysende); derfor fremstilles hun i kunst og folketradisjon med en krone av levende lys, og minnefesten hennes som ble vanlig å feire mot slutten av middelalderen, står i lysets tegn.

Skummel Lussi langnatt i norsk folketro

Men ifølge norsk folketradisjon var mørke krefter i sving natt til 13. desember. Navnet Lussi brukes både om en farlig kvinnevette og som tidsangivelse. Etter den gamle kalenderen var det vintersolverv og følgelig den ”lengste nat og steckiste dag” i året, slik det står i vår eldste trykte almanakk fra 1644.

På primstaven var dagen avmerket enten med et lyster, fordi man da fanget mye fisk, eller med et bål, fordi Santa Lucia ble brent, ”eller fordi den ansaaes for Vinterens mørkeste Dag, da man kunde behøve meest Ild.” (Norsk folkekalender 1848).

Lussi hører til de underjordiske

Over hele Norden begynte den egentlige juleperioden med lussinatt. I den forbindelse opptrer vetten Lussi mange steder som et slags arbeidstilsyn som kontrollerer at julekosten lages og fristene overholdes. Hun smakte på juleølet, kom med kakespaden, bivånte lefsebakinga i eldhuset og ropte ned i skorsteinspipa på ”storjulaften”: ”Inkje bryggja, inkje baka, inkje store eldar hava!” Alt dette måtte være ferdig da.

Når Lussi opptrådte slik, gjorde hun det trolig som en representant for underjordsfolket. I flere sagn er hun nemlig Adams første kone og ættemor til alle underjordiske, på samme måte som Lilith i gammeljødisk tradisjon. Og huldrefolket som selv hadde glede av julefeiringen, voktet nøye på at skikk og bruk ble holdt i akt og ære, og de hjalp folk som kom ut av tidsregningen.

Lucia har også blitt assosiert med djevlenavnet Lucifer og fått trekk fra folketroens mørke og demoniske underverden. ”Lussiferdi” var et nattlig spøkelsesritt, en parallell til julas ”Åsgårdsrei.”

Moderne Lucia-prosesjoner fra Sverige

Omkring 1930 møter vi de første moderne Lucia-prosesjoner i Stockholmsgatene, med lysprinsesse og terner, en kommersialisert blanding av karnevalsopptog og skjønnhetskonkurranse. Det ble så populært at det raskt spredte seg til mange land, Norge inkludert.

I løpet av 1950-årene var arrangementet etablert i flere byer. Pene jenter rivaliserte for lokale juryer om å bli årets lyskronte Lucia og hennes medhjelpere, og skaffet PR for arrangøren og inntekter til veldedige formål. Lucia ble også et iøynefallende innslag når julegatene skulle åpnes.

Barna feirer helgenen Lucia

I våre dager er det først og fremst i menigheter, skoler og barnehager at Luciadagen holdes i hevd, og feiringen er i større grad knyttet til den opprinnelige, middelalderske legende- og helgentradisjonen med hvite kjortler, hodekrans og sang.

Tekst og melodi til den populære Lucia-sangen ble laget av den napolitanske komponisten Theodoro Cottrau (1827-1879) i 1850: ”Svart senker natten seg/ i stall og stuer./ Solen har gått sin vei, / skyggene truer./ Inn i vårt mørke hus/ stiger med tente lys/ Santa Lucia, Santa Lucia.” (1.vers) På denne måten markerer barna julas snarlige komme.