Eksempler på naturinngrep er kraftutbygginger, gruvedrift, alpinanlegg og veiutbygging. Ofte skjer slike utbygginger i sårbar natur og verdifulle landskap, og det er et ønske både fra politikere, forskere og lokalbefolkningen om at den naturlige vegetasjonen raskt kommer tilbake igjen etter at utbyggingene er ferdige.
Det er viktig både av estetiske hensyn, for å hindre erosjon, og for å gjenopprette økologiske prosesser.
DNA er plantenes tidsmaskin
Forskerne har analysert DNA av seks ulike arter som vokser i fjellet for å finne ut i hvor stor grad planter fra ulike steder i landet er i slekt med hverandre.
På bakgrunn av dette er Norge delt inn i fire frøoverføringssoner. Det vil si regioner hvor de samme frøene kan flyttes rundt og brukes, med minimalt tap av biodiversitet.
Hele Norge var islagt for 10 000 år siden og vi har derfor en relativt kort plantehistorie. Det er ifølge Siri Fjellheim ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet en fordel når forskere skal finne ut hvor plantene kommer fra.
- Plantene vi har i Norge i dag har enten kommet hit naturlig etter istiden eller de har vært innført, sier Fjellheim.
Planter innføres av mennesker for eksempel til bruk i jordbruk, hager og veiskråninger.
- De som er kommet hit naturlig via spredning fra nærliggende områder kaller vi for stedegent plantemateriale, sier Fjellheim
Hun har ledet arbeidet med å analysere DNA i planter som kan brukes til å gjøre det grønt igjen, også kalt revegetering.
Det er ikke så lett å se hva som er stedegent plantemateriale og å finne ut av hva som er en plantes historie
- Det hadde vært deilig med en tidsmaskin. Jeg er genetiker så jeg har denne maskinen. DNA er en fysisk link tilbake i tid, det er kopiert fra foreldrene til avkom i alle generasjoner – tilbake til livets opprinnelse. Det kan fortelle oss noe om hvor plantene kommer fra, sier Fjellheim.
Formålet med denne delen av forskningsprosjektet har vært å kartlegge hvilke stedegne frø som kan brukes i ulike deler av landet.
Så, eller ikke så
Det er likevel ikke sikkert at tilsåing er den beste metoden for å gjøre områder grønne igjen. Noen ganger kan det være bedre å gi naturen litt hjelp til å rydde opp på egen hånd.
Et sentralt spørsmål blant forskerne i prosjektet Econada, har vært å finne ut om, og når, det er best å så. Det er brukt både stedegne frø og importerte kommersielle frøblandinger, for å analysere forskjellene.
Resultatene ble sammenlignet med såkalt naturlig revegetering. Det innebærer å ta vare på den øvre delen av gress og jord, og legge dette tilbake igjen etter at utbyggingen er ferdig. På den måten vil lokale arter spire naturlig. Forskerne i Econada har undersøkt konsekvenser av disse metodene, både på kort og lang sikt.
En av hovedkonklusjonene er at naturlig revegetering anbefales som den vanligste metoden i de fleste prosjekter. Tilsåing kan være aktuelt når man av en eller annen grunn ønsker rask vegetasjonsutvikling, eller for å hindre erosjon. Det blir da anbefalt å bruke stedegent norsk plantemateriale, altså frø som er tilpasset de fire frøoverføringssonene.
Ny forskrift i naturmangfoldloven
Bakgrunnen for forskningsprosjektet er Naturmangfoldloven, som ble vedtatt av Stortinget i 2009. Kapittel fire om fremmede arter sier at organismer og underarter som ikke finnes naturlig i Norge ikke skal innføres uten særskilt tillatelse.
- Den største frykten er at fremmede arter skal fortrenge norske arter og ta over, sier Fjellheim.
Nylig ble prosjektet avsluttet med et seminar på NINA i Trondheim. Miljødirektoratet var tilstede og informerte om sitt arbeid med en ny forskrift for implementering av Naturmangfoldloven. Forskriften vil stille krav til hvordan utbyggere skal gjennomføre revegetering etter inngrep i naturen.
Seksjonsleder i artsseksjonen, Gunn Paulsen opplyste at Miljødirektoratet nå jobber med å avgi en uttalelse til Miljøverndepartementet før jul. Resultatene fra Econada er viktige for arbeidet med den nye forskriften.
Leave a Reply