Menn og kvinner jobber i ulike deler av arbeidsmarkedet. Bortsett fra den kjønnsbalanserte varehandelen, er de største næringene fortsatt fordelt etter kjønn: Menn er industri-, bygg- og anleggsarbeidere mens kvinner er helse- og sosialarbeidere eller lærere.

Arbeidsstokken er mer kjønnsblandet innen offentlig administrasjon, forsikring, finans og forretningsmessig tjenesteyting. Men fordi disse næringene utgjør en mindre del av arbeidsmarkedet, rokker de ikke ved det generelle bildet av kjønnsdeling.

Men selv om det norske arbeidsmarkedet fortsatt er svært kjønnsdelt, står mønstrene på ingen måte bom fast. Det er imidlertid kvinnene som stort sett har endret atferd, ikke mennene, ifølge forsker Liza Reisel ved Institutt for samfunnsforsknings likestillingsforskningsmiljø CORE.

Lønnsomt med mannsjobb

For mens kvinneandelen øker blant sivilingeniører og i andre tradisjonelt mannsdominerte høystatusyrker, oppfører mennene seg langt mer kjønnstradisjonelt.

De tradisjonelt mannsdominerte yrkene har høyere status og lønn enn de tradisjonelt kvinnedominerte yrkene, og det lønner seg dermed mer for kvinner å velge som menn enn for menn å velge som kvinner, forklarer Reisel.

Hun har sammen med kollega og forskningsleder Mari Teigen redigert boka Kjønnsdeling og etniske skiller på arbeidsmarkedet, som slippes denne måneden. Boka er skrevet av økonomer og sosiologer tilknyttet Kjernemiljø for likestillingsforskning (CORE), ved Institutt for samfunnsforskning.

- Uansvarlig å rekruttere fra halve befolkningen

Størsteparten av den norske arbeidsstokken jobber innenfor helse- og sosialfeltet, og den sterke kvinnedominansen i nettopp disse yrkene bidrar til at arbeidsmarkedet er såpass kjønnsdelt som det er.

Det er også i denne delen av arbeidsmarkedet det er minst utvikling i retning kjønnsblanding. Selv om noen flere menn velger disse yrkene i dag enn for 20 år siden, er fortsatt ni av ti sykepleiere kvinner – som et eksempel.

- Det er nettopp innenfor disse helse- og omsorgsyrkene vi kommer til å ha størst behov for arbeidskraft i årene som kommer, så det er her skoen trykker. Å rekruttere fra nesten bare halvparten av befolkningen er en uansvarlig strategi, sier Reisel.

Firer på kompetanse for å sikre arbeidskraft

I boka peker hun på at mangel på arbeidskraft har resultert i ulike rekrutteringsstrategier i mannsdominerte yrker i privat sektor og i kvinnedominerte yrker i offentlig sektor. Mens høye topplederlønninger ofte begrunnes med behovet for å konkurrere om de beste hodene, fires det heller på kompetansekravene til for eksempel barnehagelærere når konkurransen om disse tilspisses.  I 2012 var hver åttende pedagogiske leder eller styrer i barnehage ansatt til tross for manglende formell kompetanse.

- Firing på kompetansekrav er en dårlig og kortsiktig strategi for å sikre arbeidskraft. Politiske myndigheter bør derfor heller sette inn tiltak og tilby betingelser som motiverer flere til å skaffe seg den rette kompetansen. Da er det også større sjanse for at menn vil velge tradisjonelt kvinnedominerte yrker, sier Reisel.

Som eksempler på velegnede tiltak nevner hun rekrutteringsprosjektet Menn i helse, hvor lokale myndigheter i samarbeid med Nav lokalt og Kommunenes Sentralforbund (KS) samarbeider om å utdanne menn til helsefagarbeidere.

- Yrkesvalg ligger ikke i genene

Ifølge forskerne er det ikke nødvendigvis riktig å snakke om at valg. 

- Gutter og jenter velger systematisk ulikt, men yrkesvalg ligger ikke i genene våre. Det er mye som skjer på veien fra de gjennomsnittlige biologiske forskjellene mellom jente- og guttebabyer, til det at kvinner jobber i offentlig sektor og menn i privat næringsliv, sier Reisel.

Hun peker på at individenes preferanser og valg er påvirket av blant annet kulturelle forestillinger om hvem som passer til å jobbe med hva, sosialisering i oppveksten og institusjonelle forhold som for eksempel lønns- og arbeidstidsbetingelser, rekrutteringsmåter, utdanningssystem og politiske satsninger.

Kjønnsdeling resulterer i ulikestilling

Et svært kjønnsdelt arbeidsmarked hindrer ifølge bokforfatterne reell valgfrihet, fordi dominans av ett kjønn skaper en barriere for det motsatte kjønn. I tillegg bidrar det til likestillingsutfordringer som systematiske kjønnsforskjeller i arbeidstid, arbeidsmiljø, utviklings- og karrieremuligheter samt lønn. Sistnevnte illustreres i et av bokas kapitler.

Arbeidsdelingen har til en viss grad vært kjønnsdelt til alle tider, men kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet har ikke alltid sett ut slik som nå. Dagens mønster kan spores tilbake til tiårene etter andre verdenskrig, da kraftig utbygging av velferdstjenester, utdanningseksplosjon og en voksende servicesektor sammenfalt med at flere kvinner ønsket lønnsarbeid. Kvinnene gikk da inn i disse jobbene.

Kjønnsdeling i likestillingslandet Norge kalles ofte et likestillingsparadoks, men gitt disse historiske omstendighetene er det egentlig ingen overraskelse at overgangen fra husmorssamfunnet blant annet bidro til kjønnsdeling på arbeidsmarkedet. Spørsmålet er derfor heller hvorfor mønstrene i så stor grad opprettholdes, sier Reisel.

FNs kvinnekonvensjon har gjentatte ganger utpekt nettopp den vedvarende kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet til et av Norges største likestillingsproblem, og sittende regjering har nedfelt i sin politiske plattform at den vil jobbe med å motvirke kjønnsdeling.

Mest kjønnsdelt blant lavt utdannede

Det er i stor grad de kvinnene som tar høyere utdanning som velger utradisjonelt. Blant de med lavere utdanning står kjønnsmønstrene mer eller mindre på stedet hvil. Kvinner går altså inn i høystatusjobber som er eller har vært mannsdominerte, men de blir ikke mekanikere eller bygg- og anleggsarbeidere.

Kvinner fra lavt utdannede hjem kan nemlig avansere lønns-, status- og karrieremessig uten å bryte med det kjønnstradisjonelle.  De kan for eksempel utdanne seg til sykepleiere i stedet for hjelpepleiere.

De aller fleste søker en viss sosial mobilitet, og kvinner fra høyt utdannede hjem må gjerne over på de tradisjonelt mannsdominerte fagene som medisin og jus for å avansere. For menn vil det derimot ikke innebære høyere status eller lønn å velge tradisjonelle kvinneyrker, sier Reisel.

Innvandring og privatisering kan påvirke

Utviklingen framover avhenger av blant annet økonomisk utvikling og hvorvidt det er god tilgang på attraktive jobber i de tradisjonelt mannsdominerte arbeiderklasseyrkene i bygg og anlegg, håndverk og industri. Dersom det blir færre arbeidsplasser her, er spørsmålet hvor i arbeidsmarkedet disse mennene beveger seg.

Og dersom en økende del av arbeidskraftbehovet i ulike næringer dekkes av innvandring fra EØS-land, vil også dette kunne påvirke fordelingen av kvinner og menn. Vi ser for eksempel at innvandrermenn i noe større grad enn majoritetsmenn går inn i tradisjonelt kvinnedominerte yrker, sier Reisel.

Forskerne er også spente på konsekvensene av en eventuell økt privatisering av helse- og sosialtjenester og undervisning. Med en slik privatisering vil kvinnedominerte arbeidsplasser flyttes fra offentlig til privat sektor. Det kan medføre endring av arbeidsbetingelser og følgelig yrkenes attraktivitet, men det er ifølge Reisel ikke åpenbart om vi i så fall snakker om forbedring eller forverring. Det gjenstår derfor å se om en eventuell storstilt privatisering vil forandre på valgene og yrkesmønsteret – at kvinner og menn jobber med ulike ting.