Globalt er mye mer karbon bundet i jord enn i form av CO² i atmosfæren. Trærne i de nordlige, boreale barskogene transporterer karbondioksid fra luften via fotosyntesen til trærnes røtter, stamme, greiner, blomster og frukter.

Takket være mange av skogens mikroskopiske hjelpere, slik som moser, sopp og bakterier, havner også mye av dette karbonet ned i bakken, der det kan lagres over lang tid.

Gjennom årenes løp blir blader og barnåler som faller ned på bakken til det jordsmonnet som fyller skogbunnen. I tillegg produserer trærnes grønne blader og nåler karbonrike sukkerforbindelser som transporteres ned til røttene og ut i skogsjorda, og som blir til næring for mikroorganismene i bakken.

Og det er her mosene, og de skjulte soppene i dem, kommer inn i fortellingen.

Myke tepper

Moser er nemlig en av verdens mest suksessfulle organismer. De finnes nær sagt over alt i nordlig barskog og kan danne myke tepper i skogbunnen. Disse enorme teppene av mose kan utgjøre så mye som 20–40 prosent av vegetasjonen og biomassen i skogene i Nord-Amerika og Russland og Skandinavia.

• Les også: Skogens helsevoktere svekkes av hogst og forurensning

Alt som skal ned i bakken går via og gjennom dette teppelaget. Enkelte mosearter, slik som etasjemose, furumose og bjørnemose, er både levende og døde på én gang: Den øverste og overjordiske, grønne delen av mosen er levende, mens mosens nederste og brune deler gradvis blir mer og mer døde jo lenger ned i jorda man kommer.

Langs denne overgangen fra levende over bakken til dødt under, viser det seg nå at det lever mange bittesmå, og for våre øyne usynlige, sopparter.

Som sopp i mose

En av dem som har forsket på disse usynlige soppene i skogens moser er professor og skogøkolog Mikael Ohlson ved institutt for naturforvaltning ved Norges universitet for miljø- og biovitenskap (NMBU).

Sammen med forskerkolleger har Ohlson gjort dypdykk ned i den mikroskopiske verdenen av sopp og død og levende mose.

– Vi har visst lenge at det finnes sopp i alt levende vev. Men vi visste ikke at det skulle være så mye sopp i mose, forteller Ohlson.

Ved hjelp av ergosterol, et kjemisk stoff som finnes i soppceller, men som ikke finnes i dyre- eller planteceller, kunne forskerne bestemme hvor mye sopp som befant seg på de forskjellige moseartene. Og det viste seg å være overraskende mye.

– Sammenlignet med vanlige planter, slik som smyle, fugletelg og blåbær, så var det 10–15 ganger mer sopp i mosene. Det var overraskende. Og selv om det var mye sopp i den levende delen av mosen, så var det enda mer i den døde delen av mosen, forteller Ohlson.

Et annet overraskende funn var at soppsamfunnene på mosen også var aktive om vinteren.

– Mye av mosen er jo ofte dekket av snø, og det er mørkt og fuktig, men kanskje sjelden minusgrader. Det er gode vokseforhold for en sopp, forklarer Ohlson.

Hurtigsekvensering av sopp-DNA

Enda tettere på mosedekket kom Ohlson og hans kollegaer da muligheten for hurtigsekvensering av DNA dukket opp på slutten av 2000-tallet. 454-pyrosequencing heter metoden som gjør biologer i stand til å identifisere flere hundre, ja tusenvis, av ulike arter i én og samme prøve.

Den nye teknologien genererer uhorvelige mengder data, som gjør det nødvendig med egne spesialister på bio-data, såkalte bioinformatikere.

– Ja, vi hadde datafiler fra pyro-sekvenseringen som var så digre at regnearket i Excel ble fylt opp. Det var rett og slett ikke plass til alle dataene. Ingen hadde tidligere analysert så store datamengder fra denne sekvenseringsmetoden, og vi trengte bistand for i det hele tatt å kunne tyde tallene, forklarer Ohlson.

• Les også: Døde stokker er fulle av liv

Resultatene tydet på at det er et helt spesielt rikt artsmangfold i disse mosesamfunnene.

– Antallet sopparter kunne variere fra 20 til 120 på et lite moseskudd. I gjennomsnitt var det rundt 70 sopparter per moseskudd, og det er jo ganske utrolig, påpeker botaniker og økolog Einar Heegaard fra Norsk institutt for skog og landskap.

Masse mose, men minimalt med momsing

Resultatene fra forskningen på moser kan også bistå skogøkologer med å identifisere arter som er spesielt knyttet til gammel skog.

Noe av bakgrunnen for prosjektet med å finne ukjente beboere i mosedekket har vært det grunnleggende spørsmålet: Hvorfor er det så mye mose i skogen? Hvorfor blir så ekstremt lite av mosen spist opp av skogens mange sultne dyr?

Moser inneholder mye lignin, men mange av stoffene som mosene inneholder er lett fordøyelige. Men, det er bare sommerfugllarver og skoglemen som er vist å spise moser. Sopp, derimot, er generelt tungt fordøyelig og går ofte rett gjennom fordøyelsessystemet. I tillegg er mange sopparter giftige, og inneholder kjemikalier som utgjør sterke antibeitemekanismer.

– Om reinsdyr spiser mye mose får de en negativ vekstutvikling. Kanskje er det slik at soppene som bor i mosen beskytter mosen fra å bli spist opp, spør Ohlson.

Og hva får soppen igjen for å eventuelt beskytte mosen fra å bli spist?

– Mosene har mye sopp, og det kan være at soppen får tak i noen av de karbonrike forbindelsene fra mosens fotosyntese, foreslår Ohlson avslutningsvis.

• Les også: Som man forsker i skogen, får man svar

Referanse:

Davey m.fl: Seasonal trends in the biomass and structure of bryophyte‐associated fungal communities explored by 454 pyrosequencing, New Phytologist, september 2012, doi: 10.1111/j.1469-8137.2012.04215.x. Sammendrag