Det er én stor fordel med bredbånd via de tradisjonelle telefonkablene, nemlig at kablene allerede er installert. Så veldig mange andre fordeler er det ikke, noe som har ført til at bruken av xDSL-baserte (Digital Subscriber Line) løsninger er på retur, i alle fall i Norge. I dag får man gjerne bedre tjenester via tv-kabelen eller fiberkabler. Men oppstartskostnaden knyttet til særlig fiber er fortsatt høy.

Dette gjør at deler av telebransjen jobber for å utvikle løsninger med høyere kapasitet enn dagens xDSL-løsninger, men hvor man likevel bruker i alle fall deler av kobberkablene.

I går kunngjorde Den internasjonale teleunionen (ITU) at første trinn i godkjenningen av bredbåndsteknologien G.fast er unnagjort. Dette er ikke løsning som kan erstatte xDSL sånn helt uten videre, selv om den skal kunne sameksistere med VDSL2. Årsaken er at rekkevidden for signalene er begrenset til 250 meter med G.fast. Til gjengjeld loves hastigheter opp mot 1 gigabit per sekund. I første omgang, noe som trolig ikke er før i 2015, er 100 megabit per sekund en mer realistisk maksimalhastighet.

På grunn av den korte rekkevidden, vil G.fast i praksis inngå i en form for løsning som ITU kaller for FTTdd, «Fiber to the distribution point». I praksis kan dette være det samme som FTTP (Fiber To The Premises) eller FTTB (Fiber To The Building), men distribusjonspunktet kan også være plassert noe lengre unna og kanskje betjene flere bygninger (FTTC – Fiber to the Cabinet).

Fra distribusjonspunktet vil de tradisjonelle kobberkablene som allerede går til for eksempel hver leilighet i en boligblokk, bli benyttet. Dermed sparer man utgiften ved å legge nye kabler inne i bygningen.

Ifølge ITU er allerede en rekke ledende bredbåndstilbydere, halvlederprodusenter og systemleverandører aktivt involvert i prosjektet. Noen av de involverte selskapene skal ha fått bekreftet gigabit-per-sekund-egenskapene både i laboratorie- og felttester. Da har det blitt brukt prototype-utstyr basert på modne utkast av standarden. Målet er at standarden skal fullføres i april 2014.

– Fra ADSL i 1999 til G.fast i 2014 har ITU-standardiserte DSL-løsninger multiplisert aksesshastigheten med en faktor på 125 i løpet av de siste 15 årene, sier Hamadoun I. Touré, generalsekretær i ITU, i en pressemelding.

Den første ADSL-utgaven som ble standardisert av ITU støttet en nedstrømshastighet på 8 megabit per sekund og en oppstrømshastighet på 1,3 megabit per sekund. Det er uklart hva som vil være fordelingen mellom ned- og oppstrømshastighet i G.fast.

I en eldre artikkel skrevet av Huawei opplyses det at mens dagens VDSL2-teknologi benytter skiller mellom de to retningene ved hjelp av frekvens (FDD – frequency division duplex), er det ulike tidsluker (TDD – time division duplex) som avgjør om trafikken går opp eller ned med G.fast. TDD skal gi mer fleksibelt nedstrøms/oppstrøms-forhold, som tilsynelatende også kan være symmetrisk. Men Huawei skriver også at de fleste rapportene om oppnådd gigabit/s-hastighet eller høyere, inkludert selskapets egne, dreier seg om at ned- og oppstrømshastighetene har blitt lagt sammen.