Det er kaos på Kvaløya utenfor Tromsø. Ikke bare av knølhval og spekkhogger, men av billaster med skuelystne. Av småbåter fulle med ivrige fotografer, og av kajakkpadlere som vil oppleve nærkontakt med havets kjemper. Hvordan skal vi forstå hvalbonanzaen? Er det interesse for natur, eller noe som ligger over natur?

Hvalen som samleobjekt

Det ble nylig lagt ut et høstbilde fra yttersiden av Troms på Facebook. Undertittelen var «Uten hval eller nordlys». Ironien i tittelen refererte til at sosiale media flommer over av hvalbilder, det ene mer spektakulært enn det andre. En av de ivrige hvalfotografene forklarte at det perfekte hvalbilde er tatt nært havoverflaten og med hvalen i kontrast mot en fargerik nordnorsk høsthimmel. Kanskje kan begrepene nærhet og kontrast tolkes bredere enn bare fotografisk. I et bilde tatt så nært at en kan se hver enkelt vanndråpe som spruter fra halefinnen er det ikke plass for forståelse av tid og rom. Hvalen er et øyeblikksbilde og først og fremst et objekt. Et studieobjekt og fotoobjekt. Kanskje også et samleobjekt?

I sin enkleste form kan kanskje hvalfotografering tolkes som hvilken som helst annen jakt. At de store dyrene trigger et grunnleggende jaktinstinkt? I analogien blir det perfekte fotografi et trofé, en suvenir som kan minne oss selv og andre på at dette har vi faktisk opplevd. Er de bildene som får flest mulig «Likes» på Facebook blitt vår tids utstoppede dyr?

Superhvalen

Jeg tror det må være noe mer som gjør at vi tiltrekkes disse utrolige dyrene.  Noen vil si at vi romantiserer dem, et sted mellom Herman Melvilles skrekkinngytende Moby Dick og vår egen 60-tallets delfinhelt Flipper. Kanskje betyr disse dyrene noe spesielt for oss, i overført betydning, som metaforer. Den nylig avdøde antropologen Arne Kalland var opptatt av hvordan hvalen ble symbolsk for miljøbevegelsen. Han beskriver «Superhvalen» som en skapning som med alle dydene vi ønsker at vi selv har; Smart, sterk, vennlig og rettferdig. En hvalturist jeg traff var så fascinert over at spekkhogger var så aggressiv og samtidig så vennligsinnet – den kan drepe oss, men gjør det ikke. Det er en fascinerende tanke at et dyr som på engelsk heter Killer whale blir et symbol på vennlighet.

Skildringer av hval i litteraturen, i filmer eller i sosiale media indikerer sterkt at mange føler en egen type nærhet til hvalene. Vi ønsker å forstå hvordan de kommuniserer. Vi tror de er intelligente og kan vise følelser. De fleste tror ikke at en fisk har personlighet. Vi opplever derimot hvalene som individer. Vi kjenner knølhvalene igjen på tegningene på halefinner, vi gir dem menneskenavn. Gjør vi hvalen til noe opphøyet, på lik linje med den tyske filosofen Immanuel Kants beskrivelse av det sublime. Det er noe som overskrider vår normale evne til å oppfatte, noe som ikke kan forstås med fornuft. Blir hvalen for overveldende for oss på samme måte som nordlyset og verdensrommet? Kanskje vi oppfatter at hvalen ikke er rasjonelt begripelig, og det er kanskje det ubegripelige og sublime vi savner i et moderne menneskeliv. Havet både skremmer oss og tiltrekker oss, og hvalene blir et kontaktpunkt i havoverflaten, en portal ned i det ukjente.

Hvalburger til salgs

Kjøpmann Bård Pettersen ved Eide Handel forteller at folk ikke er fornøyd med bare å se på hvalene. Mange vil smake på dem også. Han har hatt en økt omsetning på vågehval, produsert som lokale hvalburgere og hvalpølser. Hval er altså også klingende mynt, og han tjente i november 20 % mer i år enn i fjor. Du skulle tro at hvalsafari bidro til økende skepsis til hvalfangst. Det  er mange som mener det er økologiske grunner eller etiske grunner til å verne hvalene fra ødeleggende kommersiell fangst. Likevel ser det ikke ut til å være en motsetning mellom å se et dyr utfolde seg i naturen, og deretter ta seg en burger av samme dyregruppen på vei hjem tilbake til byen.

Vår egen Grand Canyon-effekt

Hvalturisme er ikke et nytt fenomen, men er mer vanlig i andre deler av verden, ofte kalt økoturisme. Jeg lurer derfor på om hvalturisme er det samme som nordlysturisme, turer til Nordkapp eller Grand Canyon. Kommer folk langveis fra for å se natur som egentlig bare er naturlig? Nordlyset er et fysisk fenomen. Det er jo ingenting nytt å oppdage på Nordkapp. Det hvalen gjør, har den gjort i millioner av år.

Jeg tror svaret kan være så enkelt at det grenser mot det banale: Det er ikke naturen i seg selv som er viktig, men hva vi opplever inne i oss. Naturopplevelser gjør noe med oss, den har en egenverdi. Likevel er det en grov forenkling at hvalsafari bare er et uttrykk for urban lengsel tilbake til naturen. Enten vi liker hvalburgere eller ikke så er forholdet hval og menneske uttrykk for noe unikt, noe symbolsk og noe sublimt. Jeg tror det er et uttrykk for en søken mot det store, mot å oppleve det vi ikke kan forstå. Det er ikke noe nytt i seg selv. Det nye er hvordan vi møter naturen i tidsalderen til sosiale media – vi prøver nå å holde fast på det flyktige. Kanskje ønsker vi en opplevelse for livet, men får en ferskvare. Vi ønsker egentlig å hogge et hvalbilde i en helleristning i strandkanten, men legger det heller ut på Facebook der det er glemt etter to dager.

Akkurat nå, utenfor Tromsø, smelter natur og gammel søken sammen i noen hektiske førjulsmåneder. Snart er det over. Snart forlater silda, og da følger hvalene etter.