Fattige arbeidere fra den kinesiske landsbygda arbeider hardt og blir ofte utnyttet. Rettighetene deres er vanligvis ikke beskyttet, og de jobber lange dager under dårlige kår. Ofte får de ikke den lønnen de har krav på.

De fleste arbeiderne tar likevel til takke, fordi de ikke får annet arbeid. 

Nå viser en ny doktorgradsavhandling fra Universitetet i Oslo at fagforeninger blir stadig mer akseptert av myndighetene i Kina. Gjennom aviser og sosiale medier har grasrotorganisasjoner som kjemper de fattige arbeidssøkernes sak, fått nye muligheter.

- Kina har faktisk åpnet seg. Rammene er mye videre enn hva vi i Vesten tenker oss.  Det finnes muligheter til å si noe og til å gjøre noe. Det er ikke Mao-tider lenger, sier samfunnsgeograf Marielle Stigum Gleiss, som forteller at det politiske handlingsrommet er preget både av muligheter og av begrensinger.

Hun har forsket på hvordan kampen for migrantarbeidernes rettigheter arter seg i et autoritært regime, som det kinesiske.

- Med språket som våpen utfordrer de statens definisjonsmakt, sier Gleiss.  

Betaler prisen for Kinas vekst

Migrantarbeidere, eller internmigranter, er kinesere som flytter rundt innenfor Kinas grenser på jakt etter jobb. De fleste kommer, ifølge Gleiss, fra landsbygda og innlandet.

Strømmen går mot kysten og til byene som Bejing og Guangdong-provinsen nord for Hong Kong.

Migrantarbeiderne kan sammenliknes med det vi i Norge tidligere kalte fremmedarbeidere.  Men mens de rikeste landene i Europa henter inn billig arbeidskraft fra de fattigste landene i Europa og andre kontinenter, er Kina «selvforsynt».

Disse arbeiderne utgjør 250 millioner av en befolkning på 1,3 milliarder.

- Migrantarbeidernes situasjon er baksiden av medaljen for Kinas økonomiske vekst. Veksten er basert på deres billige arbeidskraft, sier Gleiss.

Organisasjonene vil ha fram denne versjonen av historien, mens det offisielle Kina helst vil helst rosemale veksten.

Migrantarbeiderne arbeider, ifølge forskeren, hardt og blir ofte utnyttet. Selskapene de jobber for, kan legges ned og gjenoppstå som noe annet. Mange har, ifølge Gleiss, problemer med å få barna sine inn på den lokale skolen, på grunn av ordninger som bare gir dem tilgang til skolegang på opprinnelige bostedsadresse.

Mennesker av dårlig kvalitet

- Under planøkonomien var det ikke mulig å forflytte seg i Kina på jakt etter arbeid. Mens i dagens Kina er man helt avhengig av migrantarbeiderne for å få bygget hus og veier, produsere varer og fylle opp i servicenæringen, sier Gleiss.

Hun ble overrasket over at migrantarbeiderne oftest blir omtalt som bondearbeidere, som en bonde i byen, som byboere ser ned på.  

Tradisjonelt deler kinesere flest befolkningen inn i mennesker av «høy kvalitet» – de som bor i byene og har en viss utdanning og mennesker av «lav kvalitet», som kommer fra landsbygda og gjør drittjobbene.

Gleiss forteller at det har vært utfordrende å skulle fange opp alle språklige nyansene i arbeidet med avhandlingen.

Før hun tok fatt på forskningen, brukte hun et og et halvt år på å lære seg kinesisk. Så intervjuet hun representanter for 16 av migrantarbeidernes organisasjoner på deres eget språk.  Deretter studerte hun hvordan organisasjonene fikk gjennomslag i aviser og sosiale medier for sine kampsaker.

- Jeg kan ha gått glipp av noen doble betydninger og assosiasjoner. Samtidig steiler jo jeg som utenforstående når jeg hører verdiladde ord som god og dårlig kvalitet i omtalen av mennesker. Det hadde kanskje ikke en kinesisk forsker, som selv var inne i tenkemåten, reagert på.

Aldri frontalangrep

Å etablere uavhengige fagforeninger i Kina er ikke lovlig. Det er kun en fagforening som gjelder; den offisielle, som er kontrollert av myndighetene. Gleiss fant 30 frivillige organisasjoner som jobber for migrantarbeidernes kår og besøkte 16 av dem. Noen går ganske langt i å kritisere myndighetene. Andre har mer indirekte strategier for å fremme migrantarbeidernes sak.

Fellesnevneren for de som jobber i organisasjonene, er at de er drevet av en sterk grad av aktivisme. Mange har journalistbakgrunn.

Hun understreker at organisasjonene ser ut til å ha ryggmargsrefleks for hvor grensen går for hva de kan ytre seg om i et autoritært regime, som Kina. De bør unngå direkte kritikk av myndighetene, unngå de mest betente politiske sakene, unngå å kritisere lederne og unngå å uttrykke det de mener for direkte.

- Mange av organisasjonene har blitt flinke til å få det de gjør til å handle om omsorg, snarere enn kritikk.  De får et langt større spillerom, når de operer på den måten.  Flere av organisasjonene nedtoner bevisst alt som kan virke politisk, og har rosenrøde plakater med hjerter og smilende mennesker, forteller Gleiss.

Uangripelige som hjelpere

Hun trekker fram en sak som organisasjonene var spesielt opptatt av: en kronisk og livstruende lungesykdom hos migrantarbeidere, på grunn av en farlig type støv på arbeidsplassene.

- Framfor å gå i strupen på bedriften, valgte denne organisasjonen å skape oppmerksomhet rundt sykdommen ved å ha fokus på løsninger. De brukte slagord som «Vi redder liv» og «Vi viser omsorg».  På den måten gjorde de seg uangripelige. Det er jo ingen som kan være motstander av at noen redder liv, sier Gleiss.

Forskeren forteller at mange av organisasjonen også bevisst spiller på slagord fra offisiell kinesisk propaganda, som «harmonisk samfunn» og «den kinesiske drømmen».

- Det er selvsagt en grense for hvor langt slike slagord kan strekkes, understreker hun.  

Større rom for kritikk

Gleiss deler de kinesiske mediene i to: De som er kommunistpartiets talerør på den ene siden og de som får frem en del kritikk på den andre. I tillegg har man de sosiale mediene, der folk kan tillate seg mer enn i avisene.

- Mange organisasjoner forsøker å få sine saker, som arbeidskontrakter, lønninger, og sosiale rettigheter, inn i media, sier Gleiss.

- De bringer inn nye stemmer og nye perspektiver i den kinesiske offentligheten og utfordrer dermed kommunistpartiets fremstillinger av migrantarbeidere og det kinesiske samfunnet, understreker hun.

Gleiss viser at det er rom for mer kritiske fortellingene enn før i dagens Kina. Hun synes det er viktig å studere hva som faktisk fungerer under de gitte forholdene.

- Kanskje tar organisasjonene utgangspunkt i enkeltskjebner og enkeltpersoner for å få oppmerksomhet om et problem i avisen eller i sosiale medier. Min analyse viser uansett at organisasjonene jobber politisk, selv om de gjør det på en indirekte måte. At de klarer å sette søkelys på områder i samfunnet der det er problemer, gjør dem til politiske aktører, sier hun.

Mens hun gjorde feltarbeid i Kina, fikk Gleiss høre flere eksempler på at lokale myndigheter har begynt å samarbeide med grasrotorganisasjonene.

- Myndighetene ser at jobben de frivillige organisasjonene gjør, kan være med på å redusere sosiale spenninger i deres distrikt. Ved å være mer imøtekommende i forhold til migrantarbeidernes behov, kan de unngå uroligheter.

Løftet opp

- Det er ingen tvil om at grasrotorganisasjonene har klart å sette migrantarbeidernes situasjon på dagsorden. Mens staten har villet dysse problemene ned, har de bidrar til å gjøre migrantarbeiderens kår til å bli et samfunnsproblem man må forholde seg til.

- Mens middelklassen tidligere så på migrantarbeidere med en viss forakt som «bønder i byen», er det tegn som tyder på at de nå er i ferd med å oppdage dem som enkeltindivider. Byfolket har fått et mer nyansert syn på arbeiderne fra landsbygda enn hva de hadde for 20 år siden.

 Hun tror at frivillige organisasjoner i andre ikke-demokratiske regimer kan ha noe å lære av hvordan grasrotorganisasjonene har gått fram i Kina.

- Jeg synes de har bevist at man i autoritære regimer kan få til en viss grad av handlingsrom.  Men det gjelder selvsagt å trå forsiktig, sier Marielle Stigum Gleiss.

Referanse:

Marielle Stigum Gleiss: (Re)making political political space: Labor NGOs and migrant workers in China, doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo, desember 2014. Sammendrag