Vi starter med juleværet: NASAs satellitt Terra passerte over Skandinavia på første juledag, og bekreftet det alle kunne se hvis man var ute på spasertur: Et nydelig vintervær på Østlandet.

Men nå lar vi satellittene ligge for i dag. Jeg har nemlig tenkt å skrive om noe helt annet.

Min far og sjakken

Min far ga meg ikke så mange råd på livets vei. Jeg husker egentlig bare disse to:

1. Finn deg en jobb du liker!
2. Hold deg unna religion, politikk og sjakk!

Jobben min er fin, den. Og selv om klimadebatten og satellittmålingene i blant synes å berøre både religiøse og politiske strenger, så er jeg nok temmelig talentløs både som forkynner og politiker. Men så var det dette med sjakk, da …

På fattern’s farsside skulle man jobbe og drive idrett: Fotball, bandy, løping og ski. Min farfar var smed på jernbanen, og var en av dem som stiftet Lillestrøm Sportsklubb (LSK) i 1917.

Folkene på fattern’s morsslekt var litt annerledes: Der var huset åpent, og det ble spilt sjakk døgnet rundt. En onkel av min far ble faktisk norgesmester i lynsjakk i 1954.

Min far hadde nok sett venner og slekt spille bort altfor mange timer ved sjakkbrettet, timer som han mente kunne vært brukt til å bygge landet i stedet. Men det var i en annen tid, og Norge hadde bare verdensmestre på ski og skøyter.

Terje og sjakken

Selv om jeg ikke har spilt noe særlig, så har jeg alltid vært interessert i sjakk. Jeg husker kald-krigsdramaet rundt kampen mellom Bobby Fischer og Boris Spasskij på Island i 1972, og jeg kjøpte et ordentlig sjakkbrett for å se på partiene i den VM-matchen mellom Karpov og Kortsjnoj  som ble spilt på Filippinene. Som matematikkutdannet ung forsker var det veldig interessant å se hvordan datamaskinene etter hvert begynte å mestre sjakkspillet. Jeg har fortsatt Carl Ebeling’s ”All the Right Moves – A VLSI Architecture for Chess” (MIT Press, 1987) stående i bokhylla. Og jeg husker godt den dagen jeg tok med meg en av FFI’s første bærbare Toshiba PCer for å la den gamle norgesmesteren få prøve seg mot et sjakkprogram. 

Vel, enten det nå er et meget forsinket ungdomsopprør – eller erkjennelsen av at jeg som 57-åring trolig har passert mitt beste som fotballspiller, bordtennisspiller eller Holmenkollstafettløper – så skjedde det noe i sommer: Jeg kjøpte meg en iPad, lastet ned noen sjakk-apper, kjøpte noen sjakkbøker, og meldte meg inn i Lillestrøm Sjakklubb.

Ikke overraskende har det blitt mye juling ved sjakkbrettet i høst, både fra maskiner og mennesker. Men framover går det:

Så får vi se etter hvert hva som flater ut først: Global temperatur eller min sjakk-rating?

Fortsatt god jul til leserne.