«Hvis kampanjen går som planlagt, vil det være mulig å redde rundt 275 av 8000 barn (3 %) som årlig dør av bakteriell meningitt.»

275 mennesker er i nød, og du har sjansen til å hjelpe dem gjennom å gi penger til vaksinering i Afrika. Men du er sannsynligvis mer tilbøyelig til å bidra dersom de som står i fare for å dø er del av en mindre gruppe.

«Hvis kampanjen går som planlagt, vil det være mulig å redde rundt 275 av 300 barn (92 %) som årlig dør av bakteriell meningitt.»

Årsaken er at den opplevde nytten er høyere når du kan hjelpe en stor andel av dem som er i nød, konkluderer en avhandling fra Lunds universitet i Sverige.

– Hjelpeorganisasjoner forsøker å vise alvoret i situasjonen for å få folk til å bidra, men det kan få motsatt effekt. Om du opplever at det ikke nytter fordi bidraget bare er en dråpe i havet, vil du ikke hjelpe, sier doktorgradsstipendiat i psykologi, Arvid Erlandsson.

– Kanskje bør organisasjonene heller beskrive at de har et problem i én by, og at her kan du gjøre en prosentuell stor forskjell, sier han.

Ulike følelser

Mange tror at det først og fremst er følelsene som får oss til å hjelpe, ifølge Erlandsson. De er selvsagt viktige for å vekke samvittigheten.

– Men det holder ikke å få potensielle hjelpere til å synes synd på ofrene, de må også oppleve at deres innsats kan gjøre en forskjell, og føle at de har i hvert fall en viss grad av personlig ansvar for å hjelpe, sier Erlandsson.

Andre forskere har også pekt på ulike årsaker til å hjelpe. Erlandsson undersøkte tre årsaker systematisk gjennom en serie eksperimenter; sympati med ofrene, ansvar for å hjelpe, og opplevelse av at det nytter. Deltakerne var svenske studenter i 20-årene.

De fikk fire scenarioer å velge mellom i hvert forsøk, for eksempel fikk de oppgitt fire ulike prosentandeler av ofrene de kunne hjelpe. Deretter rapporterte de hvilke følelser og tanker de knyttet til valget i de enkelte situasjonene.

Erlandsson fant at vi legger vekt på forskjellige motiver i ulike situasjoner.

Foretrekker kalde fakta

Én av undersøkelsene så på hvor mye penger deltakerne var villige til å gi til et reelt hjelpeprosjekt. Den ene presentasjonen av prosjektet viste bilde av et offer, den andre beskrev situasjonen ved hjelp av tall og fakta.

Bildet var fulgt av en følelsesladet historie fra et foreldrepar som hadde mistet sitt barn, fulgt av en oppfordring om å gi penger til forskning på kreft:

«God natt mamma, god natt pappa. Ordene vi kunne høre hver kveld etter lesestunden på sengekanten. Ordene vi aldri vil høre deg si igjen. (…) Amanda, vår fantastiske jente, nesten tre år gammel, som elsket livet og alt det hadde å tilby. Du elsket å synge, danse, svømme og leke. For et år siden tok sykdommen over kroppen din, og med brutal makt slukket den gløden i livet ditt.»

Den andre versjonen fortalte nøkternt om kreft og at organisasjonen finansierer 90 prosent av barnekreftforskningen i Sverige.

Deltakerne foretrakk faktisk det upersonlige alternativet.

– Selv om et prosjekt der ofrene er identifisert nesten alltid vekker mer følelser, sier Erlandsson.

– Manipulerer følelser

I forsøk der deltakerne bare fikk se identifiserte ofre, eller bare fakta, ga de som fikk se bilder av ofrene mer penger. Men når de kunne velge mellom bilde og statistikk, veide altså statistikken tyngst.

Erlandssen vet ikke hva det skyldes, men spekulerer på mulige årsaker:

– Det kan hende man opplever at annonser som retter seg mot hjertet forsøker å manipulere gjennom å spille på følelser. Da kan noen bli irriterte og negativt innstilte, sier han.

Det å få folk til å føle seg ille til mote ved å vise dem lidende mennesker, øker ikke alltid givergleden, tror Erlandssen.

Det har vært en utbredt kritikk mot hjelpeorganisasjoner at mange bilder av elendighet også kan føre til at vi blir likegyldige overfor nøden.

Erlandsson mener en del hjelpeorganisasjoner har tatt dette innover seg.

– Noen spiller mer på det positive enn det negative, sier han.

For eksempel ser vi stadig smilende barn på skolen i kampanjer, framfor magre og triste små.

Men også kampanjer som spiller på positive følelser har blitt kritisert. Noen har ment at organisasjonene nå fokuserer mindre på å vekke følelser fordi vi ikke ønsker å involvere oss følelsesmessig. Kampanjene handler mer om oss selv enn om ofrene.

Føler mer ansvar for egne

Ikke overraskende fant Erlandsson også at vi heller hjelper folk i vårt eget land enn i andre land. Men det skyldes ikke at vi ikke synes synd på dem langt borte, hevder han. I forsøket var det oppfatningen av at vi har et større ansvar for egne som var viktigst. Vi synes det er noen andre som har ansvaret for å gripe inn i andre land, selv om vi føler med dem som lider der.

Erlandsson har riktignok bare spurt deltakerne om hva som veier tyngst. Han vedgår at vi kan mangle innsikt i egne oppfatninger, eller svare på en måte som stiller oss selv i et bedre lys. Kanskje det er mer akseptert å si at vi har størst ansvar for våre egne, enn at vi ikke bryr oss om mennesker i andre land.

Man kan også innvende at opplevelsen av ansvar og nytte er like mye basert på følelser som empatien. Det er ikke rasjonelt å la være å hjelpe 275 fordi det er mange ganger flere som trenger hjelp, når vi samtidig hjelper 275 av 300. Vi tenker likevelt rasjonelt når vi vurderer vi hvor mye nytte vi kan gjøre i forhold til innsatsen, mener Erlandsson.

Referanse:

Arvid Erlandsson: Underlying psychological mechanisms of helping effects: Examining the when × why of charitable giving. Doktoravhandling ved Lunds universitet, Sverige, 2014.