De nordiske landene har en rik felles historie. Gjennom generasjoner har vi bosatt oss langs kysten hvor vi har lært å livnære oss av de marine ressursene som finnes der. Denne rikdommen har vært av stor betydning for den økonomiske og politiske utviklingen av våre respektive land.

Dette har gjennom århundre satt sitt preg på den kulturelle arven vi i har har med oss. Nå trues de marine ressursene av klimaendringer og overforbruk. Gjentatte advarsler og skremmende scenarioer utarbeidet av vitenskapelige organisasjoner, som FNs klimapanel, har dessverre ikke vekket den politiske bevisstheten i nevneverdig grad.

De marine ressurser blir tidvis omtalt som «den nye oljen», noe som er misvisende ettersom disse ressursene er både fornybare og kan utnyttes bærekraftig om de blir forvaltet på en kløktig og innsiktsfull måte. I motsetning til oljen og gassen – som er ferdige produkt uten en best-før-dato lagret i jordas mørke undergrunn – beror omfanget og kvaliteten av de marine ressursene, enten det dreier seg om torsk, oppdrettslaks, blåskjell eller kiselalger, på naturgitte forutsetninger som nå er under endring.

Og la det være sagt en gang for alle: Vi har kanskje et av verdens beste forvaltningssystem, men det endrer allikevel ikke på det eksterne trykket havene rundt oss nå prøver å absorbere.

Skjør kobling

Økosystemene er avhengige av skjøre koblinger. Det er disse som nå er utsatt for et press, og det fra flere sider samtidig. For det første har massive utslipp av CO2 til atmosfæren de siste 150 årene endret grunnbetingelsene for klimaendringer. For det andre øker belastningen på de marine ressursene på andre plan. Skipstrafikken øker over hele verden, også i sårbare områder som Arktis. Om lag 90 prosent av verdens varetransport skjer til havs, og en ny studie viser at den globale skipstrafikken har dramatisk nok firedoblet seg i løpet av de siste 20 årene.

Størstedelen av trafikken skjer på Det indiske hav og de kinesiske havene, men økningen er stor også på Nordens hav. Det Norske Veritas (DNV) rapporterte i fjor at i Norge alene økte antallet seilaser fra 70 000 til 100 000 i perioden 1996–2012. De poengterte at «den største risikodriveren for antall navigasjonsulykker er mengden skipstrafikk». Miljøproblemer som følge av grunnstøtinger og kollisjoner må naturlig nok også tas med i diskusjonen om havenes forvaltning.

Økt og endret avrenning fra land bringer med seg forurensning som kan være skadelig for miljøet den beveger seg inn i. I Østersjøen står man overfor et voksende problem, ettersom omfanget av oksygenutarmede vannmasser øker, samtidig som tilførsel av forurensning fra de baltiske landene er omfattende.

Et annet eksempel er at nye områder for gruvedrift planlegges, og slagget må dumpes et sted. Denne problemstilling berører alle de nordiske land, og har vært heftig debattert i forbindelse med mulig åpning av urangruver ved Kvanefjeld på Sør-Grønland.

At presset kommer fra flere sider samtidig, gjør det spesielt vanskelig å forutse hvorvidt, og i så fall hvordan, livet i havet vil klare å tilpasse seg til det endrete miljøet.

Nordens hav

Det var den norske oseanografen Johan Blindheim som på 1980-tallet kalte Østersjøen, Nordsjøen, Norskehavet, Grønlandshavet og Barentshavet for Nordens hav. At forvaltningen av Nordens hav er god, er det liten tvil om. Men den må bli enda bedre, for utfordringene er eskalerende, også det er godt dokumentert. Klimamodeller og observasjoner antyder at endringene er større i de arktiske områdene enn på sydligere breddegrader – og at de største endringene ennå ikke har manifestert seg.

Vi er imidlertid godt rustet for videre forskning, ettersom noen av verdens lengste og beste observasjonsserier av temperatur, saltinnhold og biologiske ressurser finnes for nettopp disse havområdene.

Fem hav som ett system 

Det nordiske perspektivet er spesielt viktig fordi Nordens hav henger sammen og gjensidig påvirker hverandre. En god måte å angripe utfordringene på, er derfor å se på de fem havene som ett eneste stort, sammenhengende system. Dette skjer i liten grad i dag: Forskerne er individer med klare preferanser på hvilket arbeid de ønsker å utføre. Videre er det en typisk tilnærming fortrinnsvis å jobbe med kollegaer fra egen disiplin, mens det vi trenger er et flerfaglig perspektiv.

Det pågående, og økende, presset på havene kan få vedvarende effekter på artene og økosystemene – langt større en hva de fleste klarer å ta innover seg. Desto raskere endringene skjer, jo vanskeligere og mer kostnadskrevende blir det å kartlegge, forstå og drive forvaltning av disse ressursene på en forsvarlig måte.

Dette er et moment som er forsvinnende lite synlig på den forskningspolitiske agendaen. Det bør i langt større grad satses økonomisk og politisk på kvalitetsforskning knyttet til de marine ressursene. Særlig må potensialet som befinner seg i skjæringspunktet mellom de ulike nasjonenes strategier utnyttes bedre. Klarer vi å gjøre det i et nordisk perspektiv, har vi bragt noe nytt og potensielt viktig til torgs.

Bedre dialog

Behovet for denne type forskning må kommuniseres til beslutningstagerne – og folk flest. Forskerne må bli bedre til å kommunisere, samtidig som beslutningstagerne må bli bedre til å ta inn over seg det forskerne vet, og handle deretter. I dag er det ofte slik at forskerne forteller og beslutningstagerne hører på, men de gode løsningene og påfølgende handling blir til med en bedre dialog og et bedre samarbeid.

Om ikke oss, hvem? Nordens hav er koblet til resten av verdenshavene, og endringer på hjemlig trakter vil – på sikt – ikke nødvendigvis ha direkte og umiddelbare effekter andre steder. Myndighetene i de nordiske landene bør samle kreftene for å møte de store utfordringene som vi alle står overfor. De nordiske landene er, i likhet med andre kyststater, avhengig av kysten og de marine ressursene. Med en koordinert forskningsinnsats og politikk på tvers av landegrenser, vil vi kunne bidra med et viktig eksempel til etterfølgelse for resten av verdens kystnasjoner.

Spørsmålet som reiser seg er: Hvis ikke de nordiske landene, som er blant de mest stabile og rikeste i verden, kan klare å håndtere de fundamentale utfordringene som følger av at havene er i endring, hvem kan da klare det?

––––––––––––––

Denne kronikken stod først på trykk i BT 30. Des 2014.