Vikinger fra Trøndelag var med på de første langferdene over til De britiske øyer. Det viser rike gravfunn.

En fersk analyse av trønderske graver fra cirka år 800 og fremover, gir forskere fra NTNU Vitenskapsmuseet et klarere bilde av hvilke nordmenn som dro først over til dagens britiske øyer. Det viser seg altså at vestlendingene hadde selskap av trønderne.

Gravene inneholdt mange flere fremmede importgjenstander enn tidligere antatt. Funnene stammer fra en tid som faller sammen med det første kjente vikingeraidet på Lindisfarne i Nord-England, som fant sted i 793.

Flere mektige kvinner på flere steder i Trøndelag, både i Melhus, Overhalla, Skei, Steinkjer, Gjeite, Levanger, Grande og Ørlandet ble gravlagt med kostbare engelske og irske gjenstander som draktspenner, drikkehorn og relikvieskrin.

– Disse gravene er noen av de tidligste bevisene for kontakt mellom Norge og De britiske øyene, forteller Aina Margrethe Heen Pettersen, som nylig avla sin mastergrad.

Storgårder utrustet langferdene

I en fersk artikkel publisert i tidsskriftet Internet Archaeology skriver Heen Pettersen at fremmede gjenstander i gravene viser at vikinger fra Trøndelag deltok på noen av de første langferdene over til De britiske øyer.

– Arkeologiske funn viser at kontakten over Nordsjøen økte utover på 800-tallet. Den største mengden funn fra dette århundret finnes i de gode jordbruksområdene i indre deler av Trondheimsfjorden, men også andre deler av regionen som Oppdal, Ørlandet/Bjugn og Overhalla har klare konsentrasjoner av funn.

Stjørdal peker seg ut med den største andelen av funn fra denne perioden og Stjørdals-området kan ha hatt en sentral rolle i utrustningen av langferdene for denne delen av Trondheimsfjorden. Ofte er gjenstandene funnet på gårder i nærheten, og dette kan tyde på at flere storgårder i noen tilfeller samarbeidet om utrustningen av langferdene.

Ikke bare plyndringstokt

– Gjenstandene fra De britiske øyer ga status, og de var prestisjegjenstander som ga signaler om velstand og forbindelser over Nordsjøen, sier Heen Pettersen.

– Kontakten innebar langt mer enn ufredelige plyndringstokter. Drikkehorn og sverd ble for eksempel ansett som passende alliansegaver, og funn av skålvekter vitner om handelsvirksomhet.

– På 900-tallet skjer en rekke markante endringer i kontaktflaten vestover. Dette er spesielt tydelig i Stjørdals-området, hvor den sterke forbindelsen mot de britiske øyer ser ut til å forsvinne omkring århundreskiftet, sier hun.

Den vestlige kontakten som fremdeles eksisterer etter år 900, ser ut til å være sentralisert til den innerste delen av Trondheimsfjorden. Dette kan muligens ses i sammenheng med at det var foreslått en Kaupang – altså et handelssted – på Steinkjer på 900-tallet.

Referanse: 

Aina Margrethe Heen Pettersen: Insular artefacts from Viking – Age burials from mid – Norway. A review of contact between Trøndelag and Britain and Ireland. Internet Archaeology, 38, 2014.