En kjølig sommerdag i en typisk norsk skog. Det flate morgenlyset gir ikke skygger.

Oberstløytnant Geir Karlsen forsøker først å få et overblikk ved å ta et «snap shot» av scenen han har foran seg. Er det noe unormalt i myra der?

Han ser ikke noe ved første øyekast, og begynner å søke seg systematisk gjennom bildet. Først fjernt, så nærmere. Hvor er fienden? Der!

– Klar, sier han.

– Pling, sier datamaskinen.

Kopierer naturen

Scenen han nettopp analyserte fant sted på en stor dataskjerm i en kjeller ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

Karlsen er en av nærmere 150 militære testpersoner som skal gi forskerne statistikk på hvor vanskelig det er å oppdage ulike typer kamuflasjemønstre ute i forskjellig terreng.

– Når du kommer rundt et hushjørne og ser en fiende på 15 meter, kan det ha en del å si om du har to eller femten sekunder på deg før du blir sett, poengterer FFI-forsker Morten Søderblom, som er ansvarlig for testen.

Forsvaret vil derfor gjøre mønsteret og fargene i uniformene og tekstilene de bruker i felt vanskeligere å oppdage. Til det bruker forskerne to kamuflasjeprinsipper vi finner igjen i naturen.

Det ene er mønster som går mest mulig i ett med omgivelsene – en etterlikning av egenskapene til en kameleon eller en flyndre på mudderbunn.

Det andre kamuflasjeprinsippet er mønster som bryter opp formen og omrisset til personen, som på en leopard med to svært ulike farger i et ikke-repeterende mønster.

Flekker og farger

Vi mennesker skiller lett ut silhuetter som likner oss selv i naturen. En helgrønn jakke i skogen vil derfor skille seg ut, selv om fargen i seg selv er godt tilpasset bakgrunnen.

Dersom jakken isteden har et flekkete mønster, brytes silhuetten opp. Det gjør jakken vanskeligere å oppdage. Dette er grunnen til at militære uniformer som regel består av flekkete mønstre.

Skarpe fargeforskjeller, som hos leoparden, kan paradoksalt nok gjøre en person vanskeligere å få øye på i naturen. Dette skyldes at forstyrrende fargemønstre bryter opp det gjenkjennbare omrisset, orienteringen og store flater på en person.

Størrelsen på de ulike fargeflatene i mønsteret spiller en viktig rolle. Er disse for små, vil de for lett smelte sammen til en effektiv farge, og vi mister effekten av å bryte opp omrisset av personen.

Blir fargefeltene derimot for store, blir mønsteret i seg selv avslørende på kort avstand.

Matematiske fasonger

En mulig løsning er å lage mønstre som er inspirert av fraktaler. Fraktaler er matematiske figurer som gjentar formen sin dersom vi zoomer mer og mer inn i figuren.

Mønstre som minner om fraktaler kan redusere kontrasten til omgivelsene.

Det beste resultatet tror forskerne at de vil oppnå ved å bruke en kombinasjon av fargetilpasning og forstyrrende mønstre.

De satser på mønsterstrukturer som kan gi effekt både på kort og lang avstand, og har laget ulike mønstre for å skape en slik helhetseffekt.

Tilpasset ørkenen

Dataskjermen i testrommet viser neste scene, i et nytt terreng. Geir Karlsen, testperson 146, befinner seg plutselig i et ørkenlandskap.

Et lite, sandfarget hus ligger i venstre utkant, en steinrøys skaper skumle muligheter for å gjemme seg, og åsen der borte er ikke helt oversiktlig.

Han sveiper bildet med blikket. Ser ikke noe med en gang nå heller. Er det noen uniformerte farer her? Mellom steinene der?

– Klar!

– Pling!

Forskerne sammenlikner mønstrene på dagens uniformkamuflasje med nye alternativer i testen. De kan lære av erfaringene norske soldater har gjort med farger i landskapet og effekter av dagens uniformer i tidligere internasjonale operasjoner, som i Afghanistan.

Nye uniformer

Forskerne skal se på forbedringer av hærens sommeruniform og finne en ny variant av uniformen for internasjonale operasjoner, som har lysere farger enn den norske uniformen.

På lengre internasjonale operasjoner kan soldatene så få modifisert mønstrene etter hvilket landområde – altså hvilket terreng – operasjonen finner sted i.

Karlsen har både vært i Kosovo og Afghanistan, og han kjenner godt terrenget i Norge.

– Det er ikke så mye lettere i virkeligheten enn her på skjermen, selv om folk i virkeligheten kan finne på å røre på seg, mener han.