Korte dager og lange energikrevende netter, tøffe værforhold, matmangel, effektivitet og energisparing kan være stikkord for situasjonen våre småfugler utsettes for vinters tid. I tillegg kommer risikoen for å bli mat for sultne fiender.

Dette legger et enormt fysisk press på de minste fuglene, og mange lever på tilværelsens ytterste marginal. De må stadig tilpasse seg endringer i været og prøver hele tida å unngå sultedøden.

Kulde, sterk vind og snødekte greiner øker stressfaktoren for dem som for det meste holder til i trær, og for å optimalisere energibalansen må de stadig endre oppholdsstedene etter værforholdene.

Skifter side med været

I kaldt, stille vær med sol, sparer småfuglene mye energi ved å holde til på solsiden av trærne. Vår minste fugl, fuglekongen på 5–6 gram, og de noe tyngre barskogsmeisene (svartmeis, toppmeis og granmeis) oppholder seg derfor i stor grad på den soleksponerte sida.

Ved vind som nærmer seg laber bris (5–6 meter per sekund), flytter barskogmeisene seg hovedsakelig over til lesida av trærne.

Dette gir en betydelig gevinst. Selv små endringer i vindstyrke kan endre energibalansen.

Hver kalori teller

I løpet av få timer med dagslys må småfuglene finne nok mat til å klare seg gjennom dagen og samtidig bygge opp et fettlager stort nok til brensel for kommende natt.

Som eksempel kan nevnes at stjertmeisa på 8–9 gram og granmeisa på 10–12 gram, må øke kroppsvekta rundt 10 prosent for å overleve den lange «natta» på 18–19 timer.

Den litt større kjøttmeisa må sørge for enda mer fett på kroppen innen kvelden. Den kan normalt ikke, som granmeisa, senke kroppstemperaturen om natta og derved redusere varmetapet og spare energi.

Det er funnet døde kjøttmeiser i fuglekasser etter at nattetemperaturen sank ned mot 30 kuldegrader.

Sikrest øverst i treet

Å overleve er ikke bare et spørsmål om å finne mat. Det gjelder også å unngå å bli mat for sultne ugler eller spurvehauker.

Fuglene må hele tida avgjøre om de skal lete etter mat eller speide for å unngå å bli offer for rovdyr. I vanskelige perioder holder de seg derfor ofte samlet i flokk, trolig fordi flere par øyne oppdager en fiende raskere enn få par.

Matsøket foregår derfor ofte på steder hvor sjansen til å bli tatt av en predator er mindre. De sikreste stedene er i øvre halvdel av trærne.

De gamle klarer seg best

Flokkfuglene har en felles interesse i å øke beskyttelsen mot fiender og bedre effektiviteten i fødesøket. Men de er også konkurrenter.

Hos granmeis, som lever i små flokker av gamle og unge utenom hekketida, overlever gjennomsnittlig rundt 75 prosent av de gamle vinteren, mens bare rundt 40 prosent av de unge kan regne med å oppleve våren. Hva er årsaken til denne forskjellen?

Eldre og erfarne granmeiser er sosialt dominante over de yngre og har derfor stort sett bedre tilgang til ressurser som mat og gode overnattingssteder.

De kan også holde de unge unna steder hvor sjansen til å bli tatt av en predator er mindre.

Den yngre garden fører derfor en langt mindre sikker tilværelse enn de eldre og er langt mer stresset.

Endrer seg med været

I mildvær, det vil si rundt null grader eller varmere, holder ungfuglene litt avstand til de dominante eldre. Begge gruppene oppholder seg hovedsakelig i øvre halvdel av trærne hvor risikoen for å bli tatt av en sulten fiende er minst.

Figuren til høyre illustrerer hvordan fuglene fordeler seg i et furutre under gunstige forhold; stille og mildt vær. De fleste gamle (grønt) og unge meiser (rødt) holder til i øvre halvdel av treet.

Straks det blir kaldt og energibehovet øker, må fuglene bruke mer tid til å finne nok mat. Da samles de i tette flokker for å minske sjansen for å bli tatt av en predator og øker tida til matsøk.

Men nå er situasjonen endret for de unge: de tvinges av de dominante eldre til å holde seg i nedre halvdel av trærne. Dominantene forbeholder seg retten til å lete etter mat i den minst farefulle del av treet.

Snø eller vind

Når greinene er snøtunge, velger både gamle og unge å oppholde seg der det er lettest å finne mat; i nedre del av trærne. Siden flokken som oftest er samlet, blir de unge ofte forstyrret av de dominante fuglene.

For å unngå avkjøling i sterk vind, holder flesteparten av meisene til på lesiden av trærne.

De velger også steder der vinden er minst gjennomtrengende: i nedre halvdel. Siden flokken som oftest er samlet, tvinges de unge til å unngå de dominante gamle i tillegg til å holde utkikk etter fiender. Tida til leting etter mat reduseres.

Ungfugler mest utsatt

Ungfugler er mer stresset og klart mer vaktsomme enn gamle, spesielt i kaldt vær når de er tett sammen med gamle og måtte holde utkikk etter både predatorer og de dominante eldre.

Det resulterer i at unge granmeiser bruker bare rundt 60 prosent av tida til matsøk, mens de gamle bruker 85 prosent.

For å nå den kritiske fettmengden som er nødvendig for å overleve natta, må dagen utnyttes maksimalt.

Ved gjentatte forstyrrelser på grunn av vekslende værforhold og livsfarlige predatorer, bli det mindre tid til å bygge opp fettreservene som trengs til å møte en fastetid på opptil 18–19 timer.

Mye av årsaken til at unge granmeiser har høyere vinterdødelighet enn dominante gamle skyldes at de får mindre tid til å finne mat. Ikke uventet er det funnet rester av flere unge enn gamle granmeiser i oppgulpboller fra spurvugle og haukugle.

Selv om de unge mister verdifull tid til matsøk når de er sammen eldre artsfrender, er ikke selskapet bare negativt. Unge vinner på gamles kjennskap til området, og dessuten er det viktig å være flere til å alarmere mot predatorer.

Alt ettersom betingelsene skifter – meteorologiske så vel som sosiale – må hver fugl nøye justere sin taktikk for å øke sin sjanse til å klare ett døgn til, en uke til, en måned til – til våren kommer og det begynner å spire.