Tenk deg at du står i en hotellresepsjon og sjekker inn da resepsjonisten bak skranken sier: «Vi er dessverre fullbooket her i dag så vi har latt deg få en seng på rommet til Herr Hansen i tredje etasje. Vi har hengt opp en gardin mellom sengene deres, så det skulle ikke bli noe problem.» Rimelig uaktuelt, tenker du, at du skulle gå med på resepsjonistens forslag. De fleste ville nok ha stilt seg uforstående til et sånt utsagn, og tenkt at dette her kan umulig være seriøst. Det er utenkelig å skulle dele et lite hotellrom med en fremmed for en natt. Og da snakker vi om EN natt.

I sykehjem derimot, er det dessverre fortsatt en del eldre som får dette tilbudet. Og da snakker vi ikke om en natt; de eldre som sjekker inn på langtidsplass på sykehjemmene slipper gjerne ikke ut igjen. Er de riktig uheldige må de faktisk tilbringe den siste delen av sitt liv i samme rom som en fremmed. De er skrøpelige, syke og svekkede og må stort sett ha hjelp til det meste. Kanskje kjenner de seg ikke igjen i rommet de bor på en gang, mellom hver gang de våkner. Og bak gardinen, der ligger det en fremmed!

De fleste ville sagt at det ville være helt utenkelig å tilbringe en eneste natt på denne måten. Men de eldre som havner i denne situasjonen har som oftest ikke noe valg. Det er som regel «take it, or leave it» innenfor denne sektoren. Sykehjemsplasser kastes ikke etter folk; de er det virkelig rift om. Er man så heldig å få tildelt et hjørne, ja da tar man det imot. Hvis ikke står det mange andre i kø som også har behov for en seng å sove i med tilsyn, hjelp og helsefaglig kompetanse tilgjengelig.

Men er det ikke litt rart da, at etter så lang tid med satsing på enerom innenfor institusjonsomsorgen i Norge, så er det fremdeles eldre som bor på dobbeltrom på sykehjemmet? For det har virkelig vært et satsingsområde i flere tiår dette, at de eldre skal få bo på eget rom. Så hvorfor er det fortsatt slik at ikke alle kommuner får dette til?

Det blir ikke lettere å dele rom med fremmede bare fordi man er eldre. Tenk deg selv, ville du tatt imot resepsjonistens forslag om å dele rom bare fordi du ble noen år eldre? Når ville du i så fall godtatt dette, om 10 år, om 20 år eller 30? Eller ville du godtatt det først når du ble syk? Er det ikke slik at det snarer er tvert imot, at jo mer sårbare og svake vi kjenner oss, jo mer behov har vi for å være for oss selv og verne vårt privatliv?

Kvalitetsforskriften er en forskrift som regulerer bestemmelser om hvilke krav som stilles til kommunehelsetjenesten i forhold til å ivareta mottakerne av pleie- og omsorgstjenestene sine grunnleggende behov. Ut fra denne forskriften har man laget kvalitetsindikatorer som måler hvorvidt kommunene oppfyller disse kravene. En av disse indikatorene måler kommuners krav til å tilby rom i institusjon som skal tilpasses beboers behov. Resultater fra målingene i 2013 viser at andelen enerom med eget bad/WC for beboere i institusjon nå er på ca. 80% på landsbasis (helsenorge.no).

Heldigvis er enerom på sykehjem altså regelen, og ikke unntaket. Men det hjelper lite for dem (20%!) som faktisk er i den situasjonen at de må dele rom, kanskje mot sin vilje. Det må vel være slik da, hvis det ikke finnes plasser til alle? Nei. Nei, det skal ikke være slik. Det skal ikke være slik at de eldre skal la seg avspise med dårligere kvalitet på tilbudet selv om kommuneøkonomien er dårlig, eller budsjettene må kuttes fordi det var overskridelser i fjor. DA TRENGS DET FLERE PLASSER! Det må bygges opp i kommunehelsetjenesten, ikke ned. Statistikken (ssb.no) viser nemlig også at til tross for at andelen eldre i samfunnet stadig øker, så har antallet institusjoner og boliger beregnet for eldre gått ned. Dette i en periode der ressursinnsatsen innenfor pleie- og omsorgstjenestene har vært betydelig. Hvor er pengene blitt av?

En av utfordringene er at lovverket som regulerer de kommunale pleie- og omsorgstjenestene er universelt utformet. Lovverket differensierer ikke etter brukergrupper eller alder. Kommunene mottar derfor en sekk med frie midler som skal dekke alle mottakerne av tjenestene sine behov. Kanskje må det sterkere økonomiske virkemidler til for å kunne satse på kvalitet og faglighet for de eldre? Kanskje er det ikke nok å gi tilskudd til bygging av sykehjem dersom kommunene ikke har råd til å drifte dem?

Sannsynligheten er stor for at fremtidens eldre ikke vil la seg avspise med et kvalitativt dårlig tilbud. Vi mener i alle fall at for oss vil det være helt uaktuelt å dele rom med en fremmed når vi blir gamle – vi skulle i alle fall vurdert vedkommende nøye….