I møte med kirkens gudstjenestereform viser det det seg at sentrale sider ved prestenes ekspertise blir satt på prøve. 

Både gudstjenesteorganiseringen, rollefordelinger, musikk, ritualer og til og med fadervår skal endres. 

- Dette slår ulikt ut for prestene, ifølge Ingrid Christine Reite, som i sin doktorgradsavhandling har studert hvordan prester egentlig lærer, i et samfunn som er i stadig forandring.  

Reite, som har bakgrunn som pedagog, har valgt nettopp prester fordi de som skal utøve profesjonen står i en vanskelig mellomposisjon. På den ene siden skal de ta inn over seg at kunnskap og sannhet endrer seg, mens de på den andre siden skal formidle kunnskap og tradisjoner videre.

Fulgt prestene i hverdagen

Reite har fulgt fem prester gjennom arbeidsdagene deres.

Hun har deltatt i personlige bønnestunder, på stabsmøter, i begravelser, i samtaler og i undervisning av konfirmanter. I avhandlingen sin viser hun hvordan prester har et bredt spekter av oppgaver å forholde seg til.

- Presteprofesjonen blir en kompleks møteplass med svært mange roller og aktører. Dette påvirker måten prester lærer på. Kunnskap og sannhet varierer fra situasjon til situasjon. Dette skaper også sammensatte former for læring, sier Reite.

Møtet med reformer

Reite har blant annet sett på hvordan prestene reagerer når en ny reform, i rekken av mange, finner sted. For eksempel gudstjenestereformen. 

Noen prester håndterer reformen gjennom å holde den på en armlengdes avstand.  

- De fokuserer på det å skape rammer om hva de kan.  Prestene fungerer derfor som “dørvakter” til profesjonskunnskapen.  Profesjonslæringen bremses ned. 

For en annen gruppe skjer det motsatte.  

- I en stab jeg fulgte, fungerer reformen som en døråpner for nye spørsmål.  Prester opplever at de går dypere inn i hva de har gjort tidligere, sammenlikner, diskuterer og inkluderer nye perspektiver. De sier at de vil lære alt på nytt, forteller Reite.

Resultatet er at reformen bidrar til en kritisk gjennomgang av all tidligere praksis.

- Det settes i gang prosesser av vekselvis inspirasjon og spørsmål, sier Reite.

Forvirring og handlingslammelse

For noen prester skaper reformen ikke annet enn total forvirring og handlingslammelse.

Prestene og deres samarbeidspartnere viser verken vilje til å gjennomføre reformen, eller til å behandle den kritisk. Dermed kuttes tidligere tradisjoner ut. Samtidig foregår det lite nyskaping.

- Det oppsiktsvekkende er at i alle tre tilfellene er det lite av den egentlige reformen som kommer til uttrykk. I stedet blir reformen skapt på nytt hvert sted. Vi kan gå så langt som å si at reformen i praksis ikke finnes som en egentlig reform. Dermed kan den heller ikke settes i verk med enkle kriterier for suksess eller fiasko, sier Reite.

Kan også gjelde lærere

Reite sier at det er nærliggende å sammenlikne med andre formidlere av kunnskap, som for eksempel lærere. Hun definerer både lærere og prester inn i begrepet verdibaserte profesjoner. 

- Nyere profesjonsforskning hevder at slike profesjoner tilegner seg lite nytt. Det sies at lærere stort sett forholder seg til sine interne arbeidsfellesskap. Jeg mener denne forskningen overser en rekke prosesser for læring. Funnene i min avhanding viser at verdibaserte profesjoner har et stort spekter av aktører som de forholder seg til i hverdagen.

- Kunnskapsmål, politiske føringer og reformer gir sterke føringer for lærere. Samtidig håndterer de møtet med mange elever, deres foreldre og dynamikker i klasserommet. Klasserommet er ikke en avgrenset, lukket sfære, påpeker Reite.

Utvikler forhandlingsevner

Tvert imot er klasserommet en møteplass med mange aktører, viljer og sammehenger, ifølge forskeren. 

- Læreren, slik som presten, må håndtere mange usikre faktorer hver eneste dag. Dette gjør at disse profesjonene utvikler sin spesifikke ekspertise: nemlig forhandlingsevner. Denne forhandlingen kaller jeg profesjonslæring, sier Reite.

Referanse: 

Ingrid Christine Reite. Between settling and unsettling: Professional learning trajectories of pastors in a changing knowledge society. Doktoravhandling ved Det teologiske menighetsfakultetet i Oslo 2014. Sammendrag.