På oppdrag fra SpareBank 1 Nord-Norge har historiker Ketil Zachariassen ved UiT – Norges arktiske universitet, skrevet andre bind i bokverket om bankens historie.
– Historien om SpareBank 1 Nord-Norge er på mange måter også historien om det moderne Nord-Norge, sier Zachariassen, som er leder av Institutt for kultur og litteratur ved UiT.
I 2,5 år har han dykket i SpareBank 1 Nord-Norges arkiv, og i andre kilder, for å forske på bankens utvikling i perioden 1989–2014.
Dyp krise
Da norsk, og spesielt nordnorsk, økonomi gikk inn i en dyp krise på slutten av 1980-tallet, rammet det de største sparebankene i landsdelen så hardt at de ikke klarte seg uten hjelp. Egenkapitalen var tapt, og på restene av fire nordnorske banker, ble SpareBank 1 Nord-Norge skapt.
– Siden oppstarten i 1989 har banken som finansinstitusjon og samfunnsaktør vært med på å forme Nord-Norge på veien fra kystkrise til den digitale tidsalderen, skriver Zachariassen i boka som har fått tittelen Oppdrag Nord-Norge.
Banken var først ute med å digitalisere banktjenestene og stengte kontantskrakene etter at Norges Bank påla bankene kostnaden med å transportere kontanter ut i distriktet. Bare i 2008 kostet det banken 72 millioner kroner å gjøre kontanter tilgjengelig for kundene. Samtidig konkluderte SpareBank 1 Nord-Norge med at de ikke hadde noen konkurransefortrinn – bare kostnader – med å opprettholde kontantskrankene.
Mye støy
– Banken var nødt til å lære opp kundene sine til en ny, digital hverdag. Det ble mye støy i media, men banken stod på sitt og historien har vist at det gikk bra, sier Zachariassen.
Han ser klare paralleller mellom de historiske digitale utfordringene til banken og de utfordringene som for eksempel mediehusene sliter med i dag.
– Papiravisene er et pengesluk og mediehusene må lære opp kundene sine til en digital avishverdag. Banken måtte oppdra kundene sine til å bli digitale for å overleve i et tøft marked, mediehusene må nå raskt endre lesevanene til sine abonnenter, mener historikeren.
650 millioner i gaver
I tillegg til å bli kontantløse, mener Zachariassen at bankens satsing på kompetanseheving av alle sine ansatte, har vært en nøkkelfaktor for bankens suksess. Han tror også at bankens strategi om å gi av sitt overskudd til lokalsamfunnet, har gitt dem stor godvilje i nord.
– Sparebankene har som selveiende institusjoner lange tradisjoner med å gi deler av overskuddet til samfunnsnyttige formål. Etter årtusenskiftet, i takt med at bankens overskudd økte kraftig, har stadig mer penger blitt gitt tilbake til lokalsamfunnene i landsdelen i form av gaver, sier Zachariassen.
I perioden 2004–2013 delte SpareBank 1 Nord-Norge ut 650 millioner i gaver. I tillegg kommer sponsoravtaler til for eksempel kultur og idrett.
– En bedrift som forvalter en kulturnæringsstiftelse på over 100 millioner, blir en veldig viktig premissleverandør for hva som skjer i Nord-Norge, mener Zachariassen.
I boken skriver han at det er viktig for banken å se Nord-Norge som en region, som én landsdel, og siterer ledelsen på at banken «ikke har et direkte ansvar for utviklingen av lokalsamfunnet, men vårt samfunnsengasjement er et viktig virkemiddel for vår langsiktige utvikling».
Han siterer også journalist Peter Reinholdtsen, som sommeren 2007 kommenterte bankens rolle i bladet Tromsø: «Sparebanken Nord-Norge skuffer inn penger i bøtter og spann og er samtidig landsdelens egen gavmilde onkel. Banken gjør det ikke enkelt å være kritisk journalist».
10 millioner i fødselsgave
Mens politikerne i Tromsø, Harstad og Bodø har brukt det offentlige rom til å krangle om lokaliseringer og ikke har maktet å finne en arena for samarbeid, har SpareBank 1 Nord-Norge delt ut millionstøtte til forskning og utvikling på tvers av fylkesgrensene.
I 2011 fikk Universitetet i Nordland ti millioner i fødselsgave, og i løpet av de siste ti årene har de to universitetene i Nord-Norge fått over 100 millioner i støtte.
– For politikerne er det viktig at utviklingen skjer i deres lokalregion, for banken er det viktig at det skjer i Nord-Norge, sier Zachariassen.
Ikke bare solskinn
Ikke alt banken har gjort gjennom de siste 25 årene har vært solskinnshistorier.
Raidet mot Nordlandsbanken i 1995 skapte splittelse og forargelse i nord. Satsingen på Nordnorsk Invest og troen på et Nord-Norges Dampskipsselskap som hurtigruteeier, kostet banken dyrt. Det samme gjorde satsingen på oljeleting i nord sammen med Troms kraft i selskapet Front Exploration.
– Også Sparebank 1 Nord-Norge lot seg blende av Troms kraft sin suksesshistorie, sier Zachariassen.
Da kraftselskapet søkte om et gigantisk lån til et oppkjøpsprosjekt, valgte banken å fravike egne utlånsregler. Bankledelsen lot kraftselskapets «soliditet, kompetansen og gjennomføringsevnen i selskapet, det offentlige eierskap og prosjektets godhet» veie tyngre enn egne retningslinjer.
– Troms Kraft fikk ikke tilslag på oppkjøpet, så da kraftselskapet få år senere havnet i økonomisk uføre på grunn av svindelen datterselskap i Sverige ble utsatt for, rammet dette ikke SpareBank 1 Nord-Norge like sterkt som det kunne ha gjort, sier Zachariassen.
Leave a Reply