Med gass, bakepulver og sitronsyre, skal forskerne finne den optimale pakkemetoden som øker holdbarheten og mattryggheten på fersk kylling.

Løsningen er en liten pute som gir fra seg karbondioksid inne i pakningen etter at pakken er forseglet og matvaren er på plass.

Dette kalles «active packaging»-metode og forskerne kaller den lille puten for en CO2-emitter.

Muliggjør mindre forpakninger

Når produsenter skal lagre kjøtt og fisk, ønsker de ofte et høyt CO2-nivå, fordi gassen hemmer vekst av en del bakterier.

Effekten av CO2 er avhengig av lagringstemperatur, samt forholdet mellom hvor mye gass det er og hvor mye kjøtt det er.

Det beste vil være minst to ganger så mye gass som kjøtt eller fisk. Men dette er ikke særlig transportøkonomisk. Pakningene blir nemlig store og man ender opp med å transporterer kostbar luft.

Det er her de små gassputene, eller CO2-emittene, kommer inn.

– Emitteren bidrar til å redusere gassvolumet i pakningen, det blir plass til mer av produktet og man reduserer mengden emballasje og antall biler som frakter maten, sier seniorforsker Marit Kvalvåg Pettersen i Nofima.

– Sånn sett vil bruk av CO2-emitter også kunne gi en transportøkonomisk og miljømessig gevinst.

Målet er både økt holdbarhet og lavere væsketap

Både produsenter og konsumenter vil at maten skal holde på kvaliteten lengst mulig. Da er det viktig å ha kontroll på væsketapet fra kjøtt, fisk og fugl, i tillegg til å kontrollere CO2 innholdet. Kylling har ofte større væsketap enn andre kjøttprodukter, og det er en utfordring for industrien.

Det er gassammensetningen og mengen kjøtt i pakningen som påvirker hvor mye væske ferskvaren mister.  

Ifølge forskerne vil det beste være å bruke CO2-emitter i kombinasjon med gassblandingen. Da vil produktet miste mindre væske og holdbarheten vil bli lengre.

– Den optimale CO₂-emitteren for kylling må både produsere nok CO₂ og ha tilstrekkelig absorberingsevne, men heller ikke for mye av noen av delene, sier Kvalvåg Pettersen.

– Arbeidet med å finne frem til de optimale nivåene har vært omfattende og gitt oss mye ny kunnskap om samspillet mellom råvaren, emballasjematerialet og emballeringsmetode, sier hun.