Tromsø er det heite stedet i nordområdene denne uka. 1400 personer fra over 30 nasjoner har meldt seg på konferansen Arctic Frontiers, byen koker av gode diskusjoner omkring politikk, forskning og næringsliv i nordområdene.

Som vanlig skulle man tro at det var politikerne og deres nøye formulerte innlegg som stakk av med overskriftene  de første dagene. Men i år var det fyrsten av Monaco, Prins Albert – intet mindre skal man se det fra Se og Hørs standpunkt – som fikk oppmerksomheten de første dagene.

Både i åpningsdebatten på Framsenteret søndag og i sitt innlegg på Universtetet i Tromsø mandag morgen framholdt overhodet, for det som egentlig bare er et skatteparadis med skyhøye boligpriser og 30.000 innbyggere, sine tanker om hvor viktig det er å bevare Arktis slik det er.

Vi har et ansvar og det trengs handling. Arktis er ikke bare et anliggende for oss her oppe, men for hele verden, leste prinsen opp fra sitt manus.

Jeg satt og tenkte på multinasjonale selskaper, som Coca-Cola, Lego og Disney, som alle har forstått potensialet i et uberørt og vakkert Arktis. Lego lanserte i fjor sin arktiske forskningsstasjon, med scootere, isbjørner og barske forskere. Kjøper du Coca-Cola er med på å “berge Arktis”, i alle fall forteller reklamen oss det. Og Disney har skapt animasjonsfilmen “Frozen”, lokalisert til kongeriket Norge. Som i alle Disnyefilmer går det bra til slutt.

Men slik er det ikke.

Den amerikanske spesialutsendingen for Arktis, admiral Robert Papp, fortalte da også om da han hadde troppet opp hos Disney for å få hjelp fra dem til å lage god informasjon omkring det som skjer i Arktis. Etter å ha hørt Papp snakke, ristet de på hodet: Det vil ikke ende godt.

Humring i salen, så klart. Mer annerkjennende nikk da Papp ga en frampek på hvordan USA vil bestyre sitt formannskap i Arktisk Råd når de overtar i april og to år framover: De vil ha perspektivet fra polpunktet og ikke fra Washington.

“Polhavet er viktig, der er nøkkelen til alt,” sa den pensjonerte admiralen.

Forsvinner isen, forsvinner algene og deretter krillen. Det vil sette igang en dominoeffekt som vi ikke aner konsekvenene av, konstaterer forskerne som kom i gang med sine innlegg onsdag.

Andre deltagere på konferansen har en helt annen agenda enn å fortelle om ei bærekraftig utvikling og fornybar energi. Anatoly Zolotukhin er forskningsdirektør ved institutt for arktisk petreoleumsteknologi hos det russiske olje- og gassuniversitetet i Gubkin.

“Hvis vi setter i gang utvinning av petreoleumsressursene som vi kjenner til vil det skape 100.000 nye jobber i Barentsregionen, sa Zolotukhin.”

“Synes du vi bør gjøre det,” spurte moderatoren.

“Selvfølgelig!” svarte russeren.

Oppmøtet fra utenlandsk presse er imponerende stort. I jobben min, som blant annet innebærer å være kontaktledd mellom media og forskere, får jeg fra tid til annen følgende hjertesukk fra journalistene: -Må de være så kompliserte, disse forskerforedragene?

Ja, pleier jeg å svare.

Forskere synser ikke, og de snakker ikke i store bokstaver som overnevnte amerikaner og russer, det er min erfaring fra slike konferanser som dette.

Noe som leder meg til et slags hjertesukk. Da Arctic Frontiers startet for ni år siden var grunnlaget forskning og politikk. Så ble det politikk og forskning. Nytt av året er businessdelen, så nå er Politikk, Business og forskning, i nevnte rekkefølge.

Da støvet onsdag morgen hadde lagt seg etter visittene til statsministere og statsråder, admiraler og direktører, hadde de fleste journalistene valgt pengeprat på konferansehotellet framfor fagforedrag på campus.

Igjen var de gode gamle posterveggene og skikkelige fagforedrag.

Ikke uvanlig, men kanskje et løft i denne delen av konferansen seinere år er på sin plass?