«Det kan jo ikke være opp til helsevesenet å få de [irregulære migranter] ut. Hvorfor skal legen settes i den situasjonen?»

Sitatet kommer fra en lege, intervjuet i en ny doktoravhandling om hvordan helsepersonell opplever møtet med innvandrere uten lovlig opphold, også kalt papirløse.

Innvandringspolitikken kryper inn i helsepersonells hverdag. Norske myndigheter vil ikke betale for folk som ikke har rett til å være her, og gjør livet litt vanskeligere for dem som skal dra.

Voksne uten lovlig opphold har bare rett til helsehjelp dersom tilstanden er akutt og behandling ikke kan vente. Men en slik regel er vanskelig å forholde seg til for dem som jobber i helsevesenet.

– Byråkratisk tull

«Helsehjelp som ikke kan vente» er det ingen i helsevesenet som bruker. Det er et sånt byråkratisk uttrykk som noen byråkrater har funnet på, sannsynligvis en jurist. Det er bare tull», sier en lege.

Norske leger opplever regelverket som problematisk, ifølge stipendiat Marry-Anne Karlsen ved Uni Research Rokkansenteret i Bergen. Hun har intervjuet en del av dem.

– De opplever å bli satt i en umulig situasjon, å bli pålagt å gjøre politiske vurderinger som er i strid med legeetikken som sier at de skal hjelpe alle, sier sosialantropologen.

Flere av legene var frustrerte over regelverket. Men mange av legene hun snakket med kjente ikke til regelverket, og forholdt seg derfor ikke til det. Da Karlsen viste dem regelverket, syntes de det var vanskelig å forstå.

Flere protesterer på forskrift

Vanligvis vurderer legen hvordan hun kan gi en pasient best mulig hjelp. Det innebærer å starte behandling tidlig. Da er sjansene for at det skal gå bra størst.

I møte med papirløse må hun i stedet vente til situasjonen blir så alvorlig at den blir akutt.

Ellers må hun si nei til å hjelpe. Det er konsekvensen av helseforskriften for personer uten fast opphold i Norge. Den mener Legeforeningen at strider mot legeetikken.

Forskriften skulle tydeliggjøre retten til helsehjelp, men mange mener den ikke gjorde situasjonen noe bedre. Flere organisasjoner og myndigheter protesterte da forskriften kom i 2012.

Noen forskere reagerte også på forskriften.

Hjelper uansett

Mange leger hjelper likevel, som oftest gratis.

I 2006 ble det anslått at 18 000 personer oppholder seg ulovlig i landet, ifølge en rapport fra Statistisk sentralbyrå. Tallene er imidlertid svært usikre.

Ingen vet heller hvor mange av dem som blir stående uten helsehjelp. Karlsen har ikke gjort noen omfangsundersøkelse, hun har intervjuet 50 ansatte i helsevesenet, fra sykepleiere og leger til sosialarbeidere og administrativt ansatte. I tillegg har hun fulgt 15 irregulære migranter, noen av dem helt inn på legekontoret.

Diskusjonen om helsehjelp til folk uten lovlig opphold foregår i flere land. Verdens legeforening har uttalt at myndigheter ikke skal kunne nekte pasienter rett til å motta behandling. I Spania kom det protester fra leger da myndighetene fjernet papirløses rett til helsehjelp i 2012. En norsk doktorgrad har tidligere pekt på at menneskerettighetene i praksis ikke fungerer for papirløse.

Usikre leger

Legen må gjøre sine helsefaglige vurderinger sett i forhold til pasientens oppholdsstatus. Selv om han ofte ikke vet verken om pasienten har fått endelig avslag, eller når hun skal dra. Mange blir i Norge mye lenger enn de tre ukene de har tilgang til helsehjelp. Da kan det være vanskelig for legen å nekte dem hjelp.

Han kan heller ikke sette i gang behandling som ikke kan avsluttes i landet pasienten skal returnere til. Men det er vanskelig å vite om pasienten kan få slik behandling der.

Karlsen forteller at vage regler gir stort rom for skjønn i legenes vurderinger, og at regelverket praktiseres svært ulikt. Derfor blir det ofte tilfeldig hvor mye helsehjelp de papirløse får.

– I noen tilfeller bruker helsepersonell usikkerheten til å tøye reglene for å gi mer hjelp. Men ofte er reaksjonen motsatt: De avviser alle de er usikre på fordi det er så vanskelig å tolke regelverket, sier Karlsen.

I konflikt med ledelsen

Det var bare fem av de 50 Karlsen snakket med som selv hadde tatt valget om å avvise en pasient. Langt flere hadde opplevd at ledelsen på sykehuset ikke ville betale for legehjelpen. Det var også flere allmennleger som ble møtt med avslag da de henviste videre til spesialister.

– I ett tilfelle ble det diskusjon mellom den administrative ledelsen og legene. Legene var svært ubekvemme med ikke å få behandle. De mente behandling var nødvendig, selv om det ikke var øyeblikkelig, sier Karlsen.

De færreste papirløse har råd til å betale for helsehjelpen. Dermed blir det helsepersonell og sykehus som må vurdere om de vil betale.

Manglende helsehjelp kan få store konsekvenser for den enkelte. Et annet argument som har blitt brukt for å gi helsehjelp også til mennesker uten opphold, er at helseproblemene kan gå ut over befolkningen i Norge. Migrantene kan ha smittsomme sykdommer, eller bære på traumer og være utsatt for store psykiske problemer.

Tør ikke søke hjelp

Helsepersonell har taushetsplikt. Politiet kan ikke kreve informasjon fra dem, så en person uten lovlig opphold kan trygt møte opp på legekontoret.

Mange irregulære migranter føler seg likevel utrygge. De kan bli spurt om fødselsnummer de ikke har, og er redde for at helsevesenet skal melde dem til politiet.

Mange lar derfor være å oppsøke lege, fant en annen forsker på prosjektet Karlsen er del av, PROVIR. Sosialantropolog Synnøve Bendixsen intervjuet ulovlige innvandrere om deres opplevelser i møte med det norske helsevesenet.

Skjerpet reglene

Fra 2002 skjedde det et skifte, forklarer Karlsen. Da begynte velferdstjenestene å bli dratt inn i migrasjonskontrollen. Asylsøkere med endelig avslag på søknaden mistet retten til å bo i mottak, og fikk mindre penger enn asylsøkere som fortsatt ventet på svar.

– At helsetjenesten skal ta hensyn til oppholdsstatus i behandlingen, er en form for grensekontroll. Det har en disiplinerende funksjon: Man skal oppleve seg uønsket, sier Karlsen.

– Bør de ikke miste rettigheter når de har fått endelig avslag?

– Noen politikere har pekt på at det kan gjøre det mindre attraktivt å bli i Norge etter avslag. Men jeg kan ikke se at begrensninger i helsetilbudet har noe å si for om folk blir eller ikke. Mange av dem vi har snakket med blir i mange år til tross for at de ikke får behandling.

Britisk forskning antyder også at det er uklar effekt av en del innstramminger i asylpolitikken for å begrense tilstrømmingen av asylsøkere.

Hva som er norske myndigheters begrunnelse for å begrense helsehjelpen, kommer ikke klart fram i politiske dokumenter. Det konkluderte Karlsens kollega ved Universitetet i Bergen, jusprofessor Karl Harald Søvig, i en undersøkelse.

Kritikk fra FN

Helse- og omsorgsdepartementet, som har ansvar for forskriften om helsehjelp, ønsker ikke noe intervju om saken. Men statssekretær Cecilie Brein-Karlsen skriver i en generell uttalelse via e-post:

– Vi har forståelse for at dette kan være vanskelige avveininger for helsearbeidere. Hva som er helt nødvendig helsehjelp som ikke kan vente, må avgjøres ut fra en medisinskfaglig vurdering. For å tydeliggjøre hvordan dette skal forstås har departementet gitt nærmere veiledning om dette i rundskriv.

I rundskrivet om helseforskriften nevner departementet eksempler på tilstander som ikke kan vente, som alvorlige brannskader og truende psykose.

Men forsker Marry-Anne Karlsen forteller at de legene hun intervjuet som kjente til rundskrivet, ikke opplevde det som klargjørende.

FN-komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter har kritisert rundskrivet for ikke å være presist nok. Komiteen mener også at nødvendig helsehjelp bør være tilgjengelig for alle.

Politisk ledelse i helse- og omsorgsdepartementet har foreløpig ingen planer om å endre regelverket.

Les mer:

Les om prosjektet PROVIR – Provision of welfare to irregular migrants.