Helsepersonell som presser mat inn i beboernes munn, samtidig som de snakker i mobilen, beboere som ringer etter hjelp om natten, men ingen kommer og helsepersonell som snakker til deg som om du er et barn. 

Dette er bare noen av beskrivelsene som kom fram da vi – en skandinavisk forskergruppe – intervjuet personer på sykehjem om de opplever å ha et verdig liv. 

I studien avdekker vi at beboere blir utsatt for krenkelser, i likhet med rapporten fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter som ble omtalt i Aftenposten i desember i fjor. Og det er ofte i de små ting, i de daglige aktivitetene at pasientene blir krenket og verdigheten utfordret. Dette handler ikke bare om hvilke aktiviteter, men nettopp også hvordan og hvorfor ulike aktiviteter utføres overfor sårbare beboere.

Verdighet er et tosidig begrep og eksisterer som en medfødt indre egenskap i kraft av bare å være menneske. Et annet apsekt er den relasjonelle verdigheten som oppstår mellom mennesker, og som kan krenkes. Samtalene i undersøkelsen vår har vært preget av gjensidig åpenhet og refleksjon. Vi har intervjuet beboere, pårørende og helsepersonell fra seks sykehjem i Skandinavia. 

Utfordringer i eldreomsorgen

I en tid hvor den hyppig omtalte eldrebølgen også er en fremtidig utfordring i Norden, setter dette eldreomsorgen i velferdsstaten Norge i et alvorlig fremtidsperspektiv.

Omsorgspolitiske reformer, som for eksempel Samhandlingsreformen, har i løpet av de siste 15 årene ført til en økende satsing på hjemmebaserte omsorgstjenester. De pårørende i vår studie sier imidlertid at det var en lettelse å få sykehjemsplass fordi de hjemmebaserte tjenestene ofte var svært mangelfulle og ikke tilfredsstillende.

Dessverre står det ikke så godt til på sykehjemmene heller. Selv om det ifølge våre kilder finnes mye god omsorg, så viser undersøkelsen at beboere og pårørende opplever omsorg som er krenkende og går på verdigheten løs. Pårørende, beboere og helsepersonell peker på organisering, rammer og ressurser som en mulig forklaring på slike krenkelser.

Forlatt og ikke sett

Noen sykehjemspasienter forteller at de føler at de må svelge kameler for å overleve systemet og utholde hjelpeløsheten mens andre føler at sykehjemmet ble en redning. Andre igjen opplever å miste friheten og identiteten på sykehjemmet. Bildet er broket. Og pårørende føler en kontinuerlig og samstemt uro for sine kjære mens de er på sykehjem.

Krenkelsene har ulik karakter, fra fysiske til psykiske og sosiale krenkelser. Krenket verdighet viser seg i en følelse av både å være konkret forlatt av helsepersonell, og gjennom det å ikke bli sett når en trenger det mest.

Krenkelse skjer når beboere ikke opplever å bli møtt med engasjement, respekt og forståelse, og når de blir behandlet på en måte som er imot deres egen vilje. De blir ikke lenger sett som personer med behov for hjelp, men mer som en byrde. Det menneskelige aspektet kommer da i bakgrunnen.

Nettene er et mareritt

Resultater fra vår studie viser at krenkelser ofte skjer på grunn av såkalte unnlatelseshandlinger, det vil si hendelser hvor omsorgsoppgavene ikke utføres slik en burde gjøre. Unnlatelseshandlinger skjer både dag og natt på sykehjem.

Pårørende forteller om situasjoner hvor beboere ringer om natten etter hjelp for å gå på toalettet, men ingen kommer. Nettene er for enkelte et mareritt på grunn av mangel på hjelp. Unnlatelseshandlinger, som mangel på hjelp til trening og daglige aktiviteter, resulterer i ytterligere fysisk skrøpelighet i form av bevegelsesvansker, og i verste fall, behov for rullestol.

Måltider synes å være et komplisert og sårt punkt på sykehjem. Maten kan bli plassert i en slik avstand at beboere ikke når den. Dette gjør situasjonen enda vanskeligere for beboere som har dårlig syn.

Krenkelse skjer også gjennom fysisk ydmykelse. De vi intervjuet forteller for eksempel om situasjoner som er fullstendig blottet for sensitivitet og hvor helsepersonell kontinuerlig presser mat inn i beboeres munn. Dette kan skje samtidig som helsepersonell snakker i mobilen.

Pårørende passer på

Noen pårørende har gjort det til vane å være til stede ved måltider, for å hjelpe familiemedlemmet med å få i seg tilstrekkelig mat. Andre beboere får ikke den hjelpen som er nødvendig fordi de blir overlatt til seg selv. Noen forteller også at helsepersonell kommer inn i beboeres rom uten å hilse eller si noe før de begynner å stelle.

Slik atferd er ikke omsorgsfull.

En pårørende forteller at hun i årevis har vært vitne til ydmykende situasjoner av sitt familiemedlem og andre beboere. I stedet for å føle seg trygge, er pårørende opptatt av å forsøke å hindre at uønskede hendelser skal skje.

Psykisk ydmykelse skjer når beboere som har dårlig hørsel blir oppfattet å være demente. Beboere blir til tider snakket til som om de var barn. Dette kan oppleves svært ydmykende. Beboere blir også unødig berøvet sin autonomi i visse aspekter ved livet som kan være svært viktige for dem.

Eksempler på slike krenkelser er når beboere blir tvunget til å legge seg tidlig på ettermiddagen. Beboerne tilbringer altfor mye tid i sengen, ifølge flere pårørende.

Å bli forlatt

Det å føle seg forlatt, både i konkret og overført betydning berører noe dypt menneskelig. Beboere på sykehjem er avhengige av hjelp fra helsepersonell. Det er derfor de bor på sykehjem. Flere av beboerne har heller ikke lenger sitt gamle sosiale nettverk. Å bli frarøvet naturlig samvær med andre mennesker kan føre til ensomhet og fortvilelse. Dette er særlig alvorlig når det skjer i en profesjonell sammenheng hvor det er forventet at personalet skal gi individuell kontakt og yte tilpasset og personlig omsorg.

Når i tillegg hjelpetilbudet til eldre sykehjemsbeboere er upersonlig og oppgaveorientert kan ensomheten bli total. Verdighet er særlig viktig i denne tiden som representerer den siste delen av livet til beboerne.

Flere beboere beskriver sykehjemmet som en endestasjon. Trygge og forutsigbare omgivelser, medmenneskelig omsorg fra helsepersonell med evne til empati og engasjement er avgjørende for et verdig liv på sykehjem. Den gylne regel om å gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss er en ledetråd for å få en verdig sykehjemsomsorg.