Hvilket fotografi husker du best fra 22. juli 2011?
Ungdommene på Sundvolden hotell som nettopp har opplevd et ubegripelig traume? Eller kanskje kvinnen i regjeringskvartalet med en lang splint pekende ut av et sår i hodet?
Anne Hege Simonsen, førstelektor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, har gått gjennom et stort utvalg journalistiske bilder fra denne dagen, fra tiden etterpå, og fra rettssaken året etter. Hun har også sett på hvilke bilder som ble brukt på avisenes forsider.
Hun deler fotografiene fra tiden etter terrorangrepet i Oslo sentrum og på Utøya inn i tre faser. I den første må man forstå hva som har skjedd og dokumentere det. I den andre ser vi samhold og sorg, men også konflikt. I den tredje fasen forsøker samfunnet å lege sine sår.
Første fase: det første døgnet
- Det første døgnet er det mange snapshots. Alle er tatt på senga, og fotografene har tatt med seg det utstyret de hadde for hånden, og sprunget ut, sier Simonsen.
- Bildene er ikke nødvendigvis godt komponerte, for fotografene hadde kanskje med seg en zoom-linse når det de skulle hatt var en vidvinkel, for eksempel.
Vanligvis vet journalister og fotografer litt om hva de skal dekke når de skal ut på jobb, og har en tanke om hvordan de skal vinkle det. Fredag ettermiddag, 22. juli 2011, da en bombe ble detonert i regjerningskvartalet og mennesker lå skadd og drept midt i Oslo sentrum, skjønte ingen hva som skjedde.
- En fotograf jeg snakket med sa at han følte at han bare ble et par øyne den dagen. Han tok bilder av det han så. Da han kom hjem om kvelden oppdaget han hadde tråkket på en spiker, og ikke merket det.
Simonsen registrerte at det var ekstremt mange bilder fra regjeringskvartalet, mens det fra Utøya er svært få i forhold. Det har selvsagt noen naturlige årsaker. Bombeangrepet skjedde først av de to hendelsene, og dessuten er Utøya mer utilgjengelig.
Mange fotografer var likevel frustrerte over mangelen på bilder fra Utøya i ettertid, forteller Simonsen.
- Det store dramaet i regjerningskvartalet var ille nok, men ungdommer ble henrettet på Utøya. Mange av fotografene føler nok at de hadde vært tettere opptil å oppfylle oppdraget sitt, dersom det hadde vært flere bilder derfra. Hvilke bilder man har for ettertiden, gjør noe med historieskrivingen.
- Svenske Nicklas Hammarström tok noen bilder, både av døde og levende. Det samme gjorde NRK og Aftenposten, som hadde leid helikoptere og fotograferte uten å skjønne hva de så, men det er likevel et fattig bildemateriale, sier hun.
Bilder som ble viktige
Noen bilder fra det første døgnet trer fram som ikoniske i større grad enn andre, mener Anne Hege Simonsen.
Det ene er et bilde fra en amatørvideo som viser en gummibåt søkklastet med politifolk på vei til Utøya for prøve å redde de som var der ute. Den fikk motorstopp og holdt på å synke.
- Jeg har satt dette bildet opp mot bildet av Jens Stoltenberg som klemmer Eskil Pedersen på Sundvolden Hotel.
- Mens båtbildet blir et slags ikon for en form for impotens i systemet, viser Stoltenberg-bildet statsministeren som en sterk leder i det samme systemet.
Andre fase: rosetog og bilde av Breivik
I det Simonsen ser på som den andre fasen i dramaet som terrorangrepet innebar, i tiden etter det første døgnet, finner hun mye samhold, nærhet og sorg, men også konfliktstoff, når hun ser på bildene og sammenhengen de er publisert i.
- Nærheten ser man for eksempel i rosemarkeringen. Bildene viser folk som er samlet på tvers av etnisitet og politisk tilhørighet. De forsøker å fange følelsen av et vi.
- I denne andre fasen ser man også mye interessant konfliktstoff rundt bruken av bildene, sier Simonsen.
Den jevne avisleser husker kanskje ikke de mediefaglige diskusjonene om hvilke bilder det var riktig å bruke for å illustrere terrorens ulike faser.
Men man husker kanskje hva man følte da man så de første bildene av terroristen, iført sin falske politiuniform, selv nå – tre og et halvt år etter terrorangrepet.
Bruken av bilder av ansiktet til Breivik var omstridt. Det visuelle materialet som ble klaget inn til Pressens faglige utvalg i denne perioden, var nesten utelukkende knyttet til representasjoner av terroristen, for eksempel et bilde der han tar ladegrep.
- Mange, men ikke alle, reagerte på bilder av ham, men de som reagerte var sterkt opprørte. Det sier litt om hvordan mediene kan føle at de har kontroll på hvordan de uttrykker seg, men at folk kan reagere på fotografier på en annen måte enn forventet.
- Mediene kan ha en tendens til å tenke ”vi skriver om ham, det er vårt oppdrag, og bildet er bare en illustrasjon”. Men der mediene ser en illustrasjon kan publikum se ondskap, sier Simonsen.
Mediene hadde litt ulik bruk av ansiktsbilde av Breivik. Dagbladet fikk en del negative reaksjoner på at de ofte brukte bilde av ham på forsiden.
Siste fase: rettssaken
Simonsen har sett nærmere på bilder og avisforsider ved rettssakens begynnelse og slutt. På dette tidspunktet ser man har mediene fått med seg reaksjonene folk har på bilder av Breiviks ansikt.
- Men hvordan skal du skrive om norgeshistoriens største rettssak uten å bruke bilder av den tiltalte?
- Noen av mediene valgte å ikke bruke ikke bilder av ham, mens andre advarte leserne først om at de kom til å gjøre det. Dagbladet brukte bilder av Breivik på forsiden, mens VG brukte for eksempel bilder av overlevende fra Utøya, som en inngang til rettssaken.
Ved rettssakens slutt, etter domfellelsen, var det mange fotografier av gjerningsmannen i avisene som spilte på nettopp på ansiktet. Ett bilde viser for eksempel Breivik som går bak en stolpe.
- Mediene brukte det som et symbol på at han nå ble ansiktsløs i fengsel. Andre holder fast på bilder av en farlig mann.
- Klassekampen hadde istedet tegninger av Breivik på utsiden av avvisen. Det ble interessant fordi tegninger kan få fram andre trekk ved en person enn hva et bilde kan.
Leave a Reply