Før jul kom nyheten om at Kina og USA er blitt enige om å kutte i sine klimagassutslipp.
Løftene fra de to er ikke nok til å hindre at den globale oppvarming stiger mer enn to grader.
Men forpliktelsene kan bli avgjørende når verdens land i Paris i desember i år nok en gang skal forsøke å samles om en internasjonal bindende klimaavtale.
42 prosent av all CO2
Hvorfor er det så avgjørende at Kina og USA forplikter seg til å kutte i klimagassutslipp?
Sammen står Kina (26 prosent) og USA (16 prosent) nå for til sammen 42 prosent av verdens CO2-utslipp. Derfor er avtalen mellom de to om forpliktende utslippsreduksjoner så viktig.
- Siden 1990 er Kinas utslipp av CO2 nesten tredoblet.
- USAs utslipp økte i den samme periode med 4 prosent.
- Verdens utslipp totalt har økt med om lag 50 prosent.
Kull er viktigst
Men hvordan kunne Kinas utslipp av CO2 bli nesten tredoblet på under 25 år?
Det handler om mange flere biler og mange nye bygninger. Men framfor alt handler det om en ting: kull.
World Energy Outlook 2014 viser at om lag 80 prosent av utslippsøkningen i Kina skyldes økt forbruk av kull. Kineserne brenner i dag opp mer enn halvparten av alt kull som brukes i verden.
Hva vil Kina gjøre?
Flere har kalt avtalen mellom Kina og USA historisk. Andre stiller spørsmålet ved om målene de to er blitt enige om, er ambisiøse nok til virkelig å redusere global oppvarming.
Selv om den økonomiske veksten i Kina vil avta noe i årene som kommer, vil kineserne fortsatt trolig oppleve økt etterspørsel etter energi. Hvilke tiltak er det da kineserne kan sette i verk for å redusere utslippene?
Nå i 2015 kommer det ventelig et krav om at halvparten av alle nye bygninger i Kina må tilfredsstille ”grønne” energistandarder.
Bare i år vil Kina forsøke å fjerne fem millioner biler bygd før 2005 fra sine veier.
Klart viktigst i første omgang er likevel storsatsingen på atomkraft – fra 14 gigawatt i dag til 113 gigawatt om 15 år.
Kinas satsing på atomkraft kan dermed bli større enn all planlagt nybygging av atomkraft i USA, EU, India, Russland, Japan og Midtøsten – til sammen.
I tillegg kommer økt satsing på vindkraft, vannkraft, bioenergi og solenergi.
Også her planlegger Kina å vokse mer enn USA og EU til sammen. Det internasjonale energibyrået IEA tror at Kina framfor alt vil bygge ut vindkraft og solkraft, og IEA ser nå optimistisk på at kineserne faktisk vil klare å få i gang denne store fornybarsatsingen.
Kina kan i år 2035 bli i stand til å hente hele 233 gigawatt elektrisitet fra solkraft alene, tror IEA. Norge er til sammenligning i stand til å produserer drøyt 30 gigawatt fra totalt 1400 vannkraftverk.
Men er det nok?
Kina skal rundt år 2030 nå toppen i sitt energiforbruk og deretter snu forbruket nedover, heter det i avtalen med USA.
Men IEA har allerede i flere år anslått at Kina uansett vil nå toppen i sitt energiforbruk mellom 2030 og 2035. Andre har anslått at kineserne kan nå toppen allerede rundt år 2020.
Målet om at 20 prosent av Kinas energiproduksjon skal komme fra fornybare energiformer, er kanskje heller ikke så veldig ambisiøst.
World Energy Outlook 2014 anslår at jordas befolkning – selv med kinesernes målsettinger – uansett vil slippe ut dobbelt så mye CO2 i år 2040 som vi kan gjøre om vi vil unngå mer enn 2 grader global oppvarming.
Skal vi ha noen sjans til å nå FNs 2-gradersmål må det altså mye mer drastiske tiltak til.
Kina kan ikke øke sine planlagte utslipp med ytterligere en firedel, slik landet nå planlegger for. I stedet må Kinas CO2-utslipp halveres sammenlignet med i dag, fastslår IEA.
Det positive er uansett at Kina faktisk sier at landet nå vil anstrenge seg for å redusere CO2-utslippene sine. Og at kineserne satser så sterkt på fornybare energikilder.
Og hva med USA?
USAs løfte i avtalen med kineserne, er at amerikanerne i 2025 skal ha kuttet CO2-utslippene sine med 28 prosent sammenlignet med USAs utslipp i 2005.
Mye handler om at USA gjennom sin skifergass-revolusjon helt gratis kan nå omfattende klimamål.
Men republikanerne har nå kontroll med begge kamrene i den amerikanske Kongressen, og ledende republikanere varsler at de ikke vil føle seg forpliktet av demokraten Obamas klimaløfter. Tvert imot ønsker republikanerne å blokkere Obama-administrasjonens nye bevilgninger til klimatiltak.
Uansett en viktig avtale
USA og Kinas samlede vekt i internasjonal energisammenheng gjør uansett at den nye klimaavtalen mellom de to blir viktig.
Når verdens land møtes i Paris i desember for å forsøke å bli enige om en ny internasjonal bindende klimaavtale, vet verden at denne gangen er også de to viktigste landene villige til å forhandle.
Det står i klar kontrast til situasjonen under klimakonferansen i København for fem år siden. Da var det framfor alt Kina og USA som sto i veien for en global avtale.
Leave a Reply