Om vinteren må hvert minutt benyttes for å finne nok mat – ikke bare for å klare seg gjennom dagen, men også for å komme seg gjennom den påfølgende energikrevende natta.

Ikke alle klarer det – funn av ihjelfrosne småfugler i fuglekasser er ikke uvanlig etter kuldeperioder.

Enkelte unngår problemet ved å være inaktive gjennom vinteren; bjørnen sover, mens piggsvin, flaggermus og den lille bjørkemusa går i dvale fra oktober til april–mai. Men ikke alle kan gjøre det sånn.

Snøen som isolator

Det er mest kritisk for små kropper. Store pattedyr og fugler kan tåle både ett og flere døgn uten mat.

Små skapninger har stor overflate i forhold til kroppsstørrelsen, det vil si at de tappes raskt for varme når kulda setter inn. Når de i tillegg har relativt liten kapasitet til å lagre vinterfett på kroppen, er de svært utsatt for lave temperaturer som kan føre til store varmetap – varmetap som de prøver å redusere på forskjellig vis.

Det er vel kjent at våre hønsefugler; storfugl, orrfugl, lirype og jerpe; søker ly i snøhuler både om natta og i hvileperioder om dagen. De går i «dokk». I slike huler er lufttemperaturen atskillig høyere enn utetemperaturen.

Jerpa oppholder seg om vinteren gjerne i trær, der den også tilbringer natta. I sterk kulde graver den seg ned i snøen, hvor den faktisk også kan ligge i ro hele dagen for å beskytte seg mot kulda.

Også småfugl graver seg ned

Den 13 centimeter store gråsisiken benytter seg av snøen for å berge seg gjennom kalde netter. I sterk kulde overnatter den i ganger den selv graver ut i snøen.

Er snøen løs, stuper den direkte ned i snøen og forsvinner. Er snøen forholdsvis hard, graver den seg ned og fortsetter et stykke horisontalt til overnattingsstedet. Neste morgen graver den seg rett opp. Den horisontale gangen ligger 6–11 centimeter under snøoverflaten.

Også dompap kan overnatte på samme måten. Snøen reduserer varmetapet og sparer fuglene for et relativt stort energiforbruk.

Smågnagere som klatremus, skogmus og markmus holder seg for det meste i luftrommet under snøen, det som kalles det subnivale luftrommet, vinteren gjennom.

Kroppsvarmen fra andre kan være avgjørende

Vår nest minste fugl, den knøttlille gjerdesmetten, overnatter ofte i hulrom, gjerne to eller flere sammen i tette grupper for bedre å holde varmen. I England er det funnet grupper på rundt 60 fugler. De ligger da oppå hverandre i to–tre lag.

Også trekryperen kan overnatte i tette grupper, gjerne i barksprekker eller på trestammer under en stor grein.

• Les også: Slik overlever småfuglene vinteren

Å sitte tett sammen betyr utvilsomt mye for varmehusholdningen. I alle tilfellene nevnt ovenfor synes imidlertid trivselsfaktoren å være minimal. Aggresjonen mellom fuglene er ofte stor, men sterk kulde demper aggressiviteten.

Å komme seg gjennom natta i live er det viktigste. I nøden spiser Fanden fluer.

Hulrom er ofte mangelvare

For å redusere varmetapet om natta finner fuglene fram til steder hvor varmeutstrålingen er liten. Det kan være under en grein eller i et hulrom.

Hakkespettene hakker ut spesielle overnattingshull. Disse hulrommene er langt fra så forseggjorte som rugehullene, men de beskytter godt mot kulda.

• Les også: Slik overlever småkrypene vinteren

Flere meisearter hakker ikke ut egne reirhull, og det er ofte mangel på hulrom som egner seg for overnatting. I skumringen kan en derfor observere intense kamper mellom kjøttmeiser som slåss om gode overnattingshull.

Senker stoffskiftet

Enkelte meisearter kommer seg gjennom natta ved å leve på sparebluss ved at stoffskiftet senkes og kroppstemperaturen reduseres.

I kalde netter kan granmeisa senke kroppstemperaturen fra den normale på rundt 41 grader ned til 31 grader, og reduserer dermed varmetapet betraktelig. Denne energisparingen kan være avgjørende for om fuglen overlever eller ikke. Men synker kroppstemperaturen ytterligere, dør fuglen.

Granmeisa har innebygd en finstilt termostat som får fuglen til å skjelve når kroppstemperaturen nærmer seg 32 grader. Skjelvingen, det vil si muskelbevegelsene, produserer varme som gjør at kroppstemperaturen igjen stabiliseres på et høyere nivå.

Perioder med kulde setter store krav til våre overvintrere. Det er i stor grad lange og kalde netter som gir de største utfordringene. De forskjellige artene har imidlertid tilpasset seg miljøet – et resultat av tusener av års utvikling.