Påskeøya, Rapa Nui, en bitteliten øy i Stillehavet. Øya med de enorme statuene skjuler mange mysterier om folket som bodde der. Det fascinerte blant andre den norske oppdageren Thor Heyerdahl, som hadde sine teorier om hvor folket kom fra.
Europeere eller økologi?
Det er fortsatt mye vi ikke vet om livet på øya før europeerne kom i 1722. Da hadde det allerede bodd folk der i om lag 500 år.
Den tidlige befolkningen døde nesten ut like etter, men skyldtes det forhold før eller etter at europeerne kom? Mange ulike teorier har blitt framsatt.
Noen forskere mener det var europeernes skyld: de brakte med seg sykdommer som kopper og syfilis.
Andre tror folket ødela seg selv, gjennom krig, politiske konflikter, eller for intensiv bruk av de begrensede naturressursene. Det har blitt hevdet at de hogget ned alle trærne, at jorda ble ødelagt og at de sultet i hjel.
Flyttet til fruktbar jord
Men nye funn tyder på at det var mat å finne noen steder på øya.
Menneskene på Påskeøya dyrket jorda, og levde av blant annet søtpoteter, knollen yam, og taro, en tropisk urt som spises som potet. De var med andre ord avhengige av fruktbar jord og passe mengder nedbør.
Været er en sannsynlig årsak til endringer i befolkningen før europeerne kom, tror en internasjonal gruppe forskere. For til tross for størrelsen på øya, er det store værvariasjoner der.
– Ikke kollaps
Tørke og regn gjorde at de måtte flytte fra noen områder. I andre områder på øya var forholdene derimot gode for jordbruk.
Den totale matproduksjonen på øya gikk kanskje ned som følge av flyttingen. Men det var neppe en katastrofe for samfunnet. Det blir feil å si at samfunnet kollapset før europeerne kom, mener forskerne. For mens noen områder ble forlatt, tyder funnene på at kulturen blomstret i andre områder.
Menneskene tilpasset seg rett og slett variasjonene i været.
Spydspisser gir hint
For å komme fram til denne konklusjonen, har forskerne analysert spydspisser laget av obsidian, vulkansk glass, fra særlig tre bosettinger. Analysene avslørte når redskapene var i bruk.
De har satt redskapene i sammenheng med værforholdene på den vesle øya i Stillehavet.
Ett av stedene var tørt, et annet regntungt og ufruktbart. Mens det tredje stedet hadde fruktbar jord og passe mengder nedbør.
Forekomsten av spydspisser fra ulike perioder faller sammen med de forskjellige værforholdene.
Det tørreste og det fuktigste stedet var halvparten så mye brukt da europeerne kom i 1722, som 100 år tidligere. Men det gunstige området nord på øya var fortsatt ganske mye brukt på 1800-tallet.
Mulig kamp om maten
Forskerne gir ingen klare svar på hvorfor urbefolkningen på Påskeøya nesten døde ut.
Dersom befolkningen måtte gi opp å dyrke jorda i noen områder, og ikke klarte å øke matproduksjonen tilsvarende i andre områder, kan det ha blitt kamp om maten. Det kan igjen ha ført til konflikter og krig. Men det sørget altså ikke for at befolkningen på øya ble utryddet før europeerne kom.
Om dette betyr at det var europeerne som nesten tok knekken på folket, tar ikke forskerne stilling til. Men de peker på at sivilisasjonen var høyst levende på noen områder av øya selv lenge etter at europeerne kom.
Uansett tyder funnene på at historien er langt mer kompleks enn man har trodd.
Referanse:
Christopher M. Stevenson, m.fl.: Variation in Rapa Nui (Easter Island) land use indicates production and population peaks prior to European contact. Proceedings of the National Academy of Sciences, 27. januar 2015. Sammendrag.
Leave a Reply