Den regjeringsoppnevnte Produktivitetskommisjonen som nylig la frem sin rapport, mener at Norge bør satse mer på byene.
Ifølge forskere ved Norges Handelshøyskole (NHH), er personer i urbane områder i Norge generelt 16 prosent mer produktive enn personer bosatt utenfor urbane områder. Men dette tallet må justeres noe ned når man ta hensyn til at det kan være de mest produktive personene som bosetter seg i bysamfunn.
Det er altså ikke bare byen i seg selv som gjør folk mer produktive. Når forskerne bringer alder og utdanning inn i regnestykket, finner de at personer bosatt i norske byer er 13 prosent mer produktive enn om de samme personene bor på bygda.
Når forskerne i tillegg ser på enkeltpersoners evner, gjennom å sammenligne brødre der én har flyttet til byen og en har blitt igjen på bygda, faller byenes produktivtetsfordel til under ti prosent.
Det skjer altså en seleksjon mellom dem som bor i byer og dem som bor utenfor urbane strøk. Men en del av æren for produktiviteten i byene, kan byen selv ta.
– Vi ser klart at byer gjør folk mer produktive enn ikke-urbane strøk, slår professor Kjell G. Salvanes ved NHH fast.
Norge som laboratorium
Over halvparten av jordas befolkning bor nå i byer. I land som Kina skjer urbaniseringen i raskt tempo. Samfunnsforskere i mange land er opptatt av å finne svar på hvorfor folk i byer tilsynelatende er mer produktive enn folk på bygda.
Er det slik fordi bysamfunn er mer produktive? Eller er det heller et resultat av at de yngste, best utdannede og kanskje de smarteste – altså de antatt mest produktive personene – har flyttet til byen?
Norge er muligens det landet i verden som egner seg aller best som laboratorium for å undersøke nettopp dette. Det har forskergruppen i Bergen nå gjort.
Sen, men rask urbanisering
Norge var sent ute med å urbaniseres.
Det var først på 1960-tallet at norske kvinner og menn for alvor begynte å strømme fra bygda til byene. I Sverige skjedde det allerede på 1930-tallet. I Storbritannia skjedde urbaniseringen av landet før år 1900.
I Norge bor nå om lag 80 prosent av innbyggerne i urbane strøk. Omtrent som gjennomsnittet i den vestlige verden.
Denne sene, men raske urbaniseringen gjør Norge spesielt godt egnet til å studere effektene av urbanisering.
Gode norske befolkningsdata
– I Norge har vi i tillegg veldig gode befolkningsdata, sier Salvanes.
Dette setter forskerne bedre i stand til å svare på spørsmålet om personers produktivitet i by og bygd, enn forskerkolleger i andre land.
Forskerne har kunnet studere data for den norske befolkningen fra 1967 til 2010. De har kunnet koble data som viser hvem og hvor folk flytter, hvilken utdannelse de har og hvor mye de tjener.
Når forskerne har målt produktivitet, er det gjort med utgangspunkt i hvor mye arbeidsgivere er villige til å betale de ansatte i lønn.
Og produktivitetsfordelen ved å samle folk i norske bystrøk, framfor at de bor i Distrikts-Norge, faller altså med tre prosentpoeng når forskerne justerer for at slikt som høyere utdanning og lavere gjennomsnittsalder gir byene fordeler framfor bygdene.
By og bygd
Befolkningsdataene vi har i Norge har også satt NHH-forskerne i stand til å undersøke utviklingen over tid.
Forskerne i Bergen slår fast at de norske byenes produktivitetsfordel har falt fra 1960-tallet og fram mot i dag. Uten å justere for personkarakteristika, var denne fordelen over 25 prosent på slutten av 1960-tallet. I dag er den vesentlig lavere.
Forklaringen på dette er trolig først og fremst at på 1960- og 1970-tallet var forskjellen i alder og utdanning mellom folk i by og bygd mye større enn den er i dag.
Fordi relativt få norske kvinner deltok i arbeidslivet på 1960-tallet, har forskerne i denne studien bare undersøkt menn.
Flytter til seks byer
Store endringsprosesser i et land kan skje hurtig, uten at innbyggerne helt får med seg hva som foregår. Norge er altså et land som nå endres svært raskt.
– Arbeidsplassene spiller en helt sentral rolle i denne utviklingen. Arbeidsplasser bestemmer demografi og geografi, de bestemmer hvor folk bor, sier Salvanes.
– Distriktsbosettingen i Norge har i stor grad vært basert på råvareproduserende arbeidsplasser. Men de nye arbeidsplassene våre er kunnskapsbaserte. Disse arbeidsplassene ligger i dag i de aller største byene. De siste årene har dette tatt helt av. Folk samles nå i bare fem–seks av de store byene.
– Det er til Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Stavanger folk nå flytter. Og kanskje til Kristiansand, sier Salvanes.
Hele 80 prosent av befolkningsveksten i Norge de siste årene har skjedd i disse byene.
- Mislykket distriktspolitikk
– Dette betyr at mye av distriktspolitikken vår har vært mislykket, konstaterer økonomiprofessoren.
Han oppfordrer politikerne til å tenke nytt om distriktspolitikk. Fokus må vekk fra de minste småkommunene, mener han.
I stedet må mer krefter brukes på å sikre at de mellomstore byene våre også overlever, mener han, ikke bare storbyene.
– Vi bør heller være opptatt av å tenke på å opprettholde arbeidsplassene i regionbyer som Bodø, Ålesund og Lillehammer. Legger vi ikke forholdene bedre til rette for å skape arbeidsplasser også i disse regionbyene, så vil etter hvert svært mange nordmenn ende opp i Oslo og de fire til fem andre største byene.
Salvanes legger til at denne utviklingen ikke er særegen for Norge. Det samme har allerede skjedd over store deler av Europa.
– Det spesielle hos oss, er at dette skjer så sent. Derfor har vi nå mulighet til å gripe fatt i utfordringen med å sørge for at også regionbyene våre henger med i utviklingen.
Leave a Reply