Leste du aviser høsten 2013, fikk du et inntrykk av at Oslo var rammet av en voldsom barneransbølge. Statistikken forteller et annet bilde, nemlig at ranstallene generelt går ned og at 2013 ikke var et rekordår.
«I dag må 19 gutter og unge menn møte i Oslo tingrett tiltalt for en rekke tilfeller av ran av mobiltelefoner, trusler og vold. De fleste ofrene var barn.» (Dagsavisen, 6. januar 2014)
I løpet av høsten 2013, og særlig senhøstes, hadde mediene en til dels massiv omtale av barn som ranet andre barn. Inntrykket publikum satt igjen med var at såkalte «barneran» var et omfattende og voksende problem i Oslo. Ordet «ransbølge» ble hyppig brukt i avisene.
Men undersøkelser blant unge i Norge og spesifikt i Oslo viser at ungdommen blir «snillere» enn før. Kriminalstatistikken viser også at ranstallene ikke øker, stikk i strid med dette inntrykket. Så hvem er de unge ranerne?
– Vi har identifisert to hovedgrupper: Unge med store levekårsproblemer og unge som har havnet «på feil spor». Felles for disse er tilknytningen til en ganske stor gruppe unge som oppholder seg mye i Oslo sentrum, sier forsker Evelyn Dyb ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).
Hvorfor begår de ran?
Dyb har intervjuet personer i Oslo kommune og Oslo politidistrikt og unge som har begått ran. Resultatene presenteres nå i rapporten Unge ranere i den globale byen.
– Vi gjennomførte etter hvert lengre intervjuer med en svært liten gruppe unge som har vært med på ran. De unge mennene var delaktige i ran i 2013 og er i større eller mindre grad eksponert i mediene og kjent i nærmiljøet, sier Dyb.
Rapporten peker på fem hovedgrunner til at unge begår ran i Oslo:
- Levekår
- Rus
- Innflytelse fra andre
- Kjedsomhet og risiko
- Nettverk
Levekår er avgjørende
– Unge ranere med store levekårsproblemer har utfordringer på flere områder, og sjansen for å havne i et kriminelt spor er betydelig større enn for annen ungdom. Mange begår lovbrudd, men flertallet klarer seg og ender ikke som kriminelle, understreker Dyb.
Mange av familien bor trangt, og de unge guttene er gjerne henvist til å oppholde seg mye på gata. Norskkunnskapene er forholdsvis svake hos mange, og de unge har hull i allmennkunnskapen om samfunnsforhold. De lever i fattigdom og har et svakt fotfeste i samfunnet.
De andre ranerne har også levekårsproblemer, men i mindre omfang enn den første gruppa. De har flere ressurser til rådighet og har også mindre risiko for å bli lovbrytere.
– Felles for barneranerne er frafall i skolen og at de står utenfor arbeidslivet, sier Dyb.
Spesielt de som har foreldre med utelandsk opprinnelse, opplever ofte en form for utstøting, noe som får betydning for hvordan de selv håndterer tilværelsen.
Hos mange er tilliten til samfunnets grunnleggende institusjoner helt i bunn. Disse problemene begynner allerede på grunnskolen, og for flere er rus og virkelighetsflukten den gir en viktig årsak til at de begår ran.
Forventningsgap
Noen av de unge som har begått ran, lever i hushold med til dels svært dårlige levekår, og ofte med foreldre som har innvandret til Norge.
Deler av Gamle Oslo er nærmeste nabo til enorm velstand og rikdom åpenbart gjennom Operaen, Barcode, andre signalbygg og boligområder i de høyeste prisklassene.
– Avstanden fra disse omgivelsene og ned til de unge som har vært involvert i ran, familiene og vennene deres er nærmest ufattelig stor. Disse skrikende forskjellene berører både unge fattige, som vokser opp i bydelen, og andre unge, som tiltrekkes av det unge miljøet i sentrum, sier Dyb.
Både foreldre og samfunnet generelt stiller store forventninger til de unge når det gjelder skolegang og prestasjoner på andre områder. Det gjelder også de unge ranerne.
– Her kan imidlertid gapet mellom muligheter og ressurser og forventningen framstå som en uoverstigelig kløft. Barna innfrir kanskje ikke foreldrenes forventninger til et bedre liv. Noen av disse er blant de som deltar i eller er aktive i å rane andre unge og barn, sier Dyb.
Fraværende foreldre
For en del av risikotilfellene er foreldrene fraværende. Det kan være flere årsaker til dette.
Én er at foreldrene jobber døgnet rundt for å få endene til å møtes uten at velstanden for familien økes. En annen grunn er at foreldre eller mor har mer enn nok med å ta seg av yngre søsken. De eldre guttene, som fremdeles er barn, må klare seg selv ute på gata.
– Disse er særlig sårbare for påvirkning fra gatekulturen, hvor forskjellene i samfunnet åpenbarer seg. Kontrasten mellom velstanden i samfunnet og fattigdommen de opplever i hjemmet kan bidra til en ytterligere desillusjonering, sier Dyb.
Flere undersøkelser viser at foreldre og familiebakgrunn i stor grad påvirker hvordan man håndterer og lykkes på ulike arenaer. Når foreldre er fraværende er sjansene større for at jevnaldrende i ungdomstiden får større innflytelse.
– Ranene foregår i grupper, og det er neppe tvil om at holdningene og normene i bestemte grupper er avgjørende. Guttegjengen på gata blir en erstatning for familien, sier Dyb.
En forestilling om at «alle gjør det» kan imidlertid bero på en feiltolkning av hva som er de dominerende holdningene i ungdomsmiljøet. Særlig usikre personer har en tendens til å overvurdere omfanget av lovbrudd begått av andre.
– En svak forankring i storsamfunnet «tillater» at man raner barn og andre svake grupper, som eldre rusmisbrukere. Unge blir utfordret av andre unge til å gjennomføre ran, som et ledd i å vinne respekt og status i enkelte miljøer. Også her kan pengebehov ligge bak. Måten man skaffer penger på gir respekt, sier Dyb.
Rus, lediggang og et savn av mening
Fra flere hold framheves rusproblemer som den viktigste enkeltårsaken. Ungdommene begår ran for å skaffe penger til rusmidler. Det kan også dreie seg om å skaffe penger for å dekke narkogjeld, til «personer man helst ikke skal komme i gjeld til», og en kombinasjon av narkotikabruk og -gjeld.
«Vi ser at dette går galt. De er unge, vi ser de er ute på Oslo S, langs Akerselva, i gatemiljøet, der er de involvert, de ”er der alltid”. Av og til rusa, mer og mer rusa, de dropper ut av skolen, de får ikke bo hjemme lenger. Det baller på seg med ran, narkotika og slåsskamper.» (Informant som jobber med fritidstilbud for ungdom i Oslo kommune)
Kjedsomhet og til dels ensomhet blir også nevnt som en av forklaringene på ranene. Andre avviser en slik forklaring.
– En eksistensiell kjedsomhet, i betydningen savn av mening i tilværelsen, kan blant annet få utløp i uakseptabel risikoatferd. Ran og illegale rusmidler som risikoatferd kan være legitimt i enkelte marginale miljøer som en spennende virkelighetsflukt, sier Dyb.
Noen få ekstremt aktive ranere i sentrum
Studien finner noen fellestrekk ved de unge ranerne. En ganske stor gruppe unge oppholder seg mye i sentrum og særlig rundt Oslo S. Denne sentrumsgruppa er stor og flytende, og de fleste trekker seg tilbake uten å havne i alvorlige problemer.
– Men i sentrumsgruppa finnes også noen få ekstremt aktive ranere, sier Dyb.
Uteseksjonen i Oslo og andre som jobber med ungdom i sentrumskjernen, opplever at miljøet har blitt hardere i løpet av det siste året.
– I hvor stor grad denne tilhardningen av miljøet i sentrum kan tilskrives en liten, svært aktiv gruppe, eller om det er en generell tendens blant de som oppholder seg mye i sentrum bør kartlegges ytterligere.
– For øvrig kan de mest aktive ranerne gjenfinnes i begge gruppene. Enkelte har til dels ekstreme oppvekstsvilkår, mens dette ikke er like åpenbart for alle, sier Dyb.
Det finnes ingen dokumentasjon på at ungdommene som begikk ran i 2013 er med i faste gjenger eller grupperinger. Enkelte grupper kan utvikle seg mot gjengdannelse, og de unge ranerne kan bli forsøkt rekruttert til etablerte kriminelle grupper og miljøer på sikt.
– Men det er også viktig å understreke at det går bra med de fleste, også flertallet av unge i denne gruppa som har lovbrudd på rullebladet «klarer seg». De fleste blir ikke kriminelle gjengangere i straffesystemet, sier Dyb.
Referanse:
Evelyn Dyb: Unge ranere i den globale byen (pdf), NIBR-rapport 2014:20.
Oppdragsgiver for prosjektet har vært Oslo politidistrikt. Initiativet til prosjektet ble tatt av Politirådet i Oslo, og det har blitt finansiert av Oslo politidistrikt, Oslo kommune og NIBR.
Leave a Reply