Det viser en studie av sosialhjelpsutbetalingene i seks kommuner i Nord-Gudbrandsdal.

I perioden 2007–2012 gikk utbetalingene til sosialhjelp ned i alle de seks kommunene, mens forskjellene mellom kommunene var betydelige.

I 2007 varierte utbetaling av økonomisk sosialhjelp per innbygger mellom 422 og 1530 kroner, mens utbetalingene i 2012 varierte mellom 171 og 692 kroner.

Ikke bare i Nord-Gudbrandsdal

Det var også variasjoner i gjennomsnittlig utbetaling av økonomisk støtte til den enkelte mottaker fra fylte 18 år. I 2007 varierte det mellom cirka 16 000 og 52 000 kroner, og i 2012 mellom 11 000 og 24 000 kroner.

– Slike variasjoner er nok ikke spesielle for Nord-Gudbrandsdal, sier professor Liv Johanne Solheim ved Høgskolen i Lillehammer. Hun har ledet arbeidet med kartleggingen.

– Sosialtjenesten i de seks kommunene gir trolig et bilde av status ved mange tilsvarende Nav-kontor og kommuner, sier hun.

Undersøkelsene bygger hovedsakelig på offentlig statistikk, innsyn i mapper og intervjuer med ansatte og ledere fra samtlige av de seks Nav-kontorene. Resultatene av kartleggingen og mulige årsaker til forskjellene i utbetaling av sosialhjelp, er samlet i en rapport som nylig ble offentliggjort.

– Vi ønsker ikke å henge ut Nav-kontor, men det er avdekket problemer som må tas på alvor, sier Solheim.

Ulik organisering og kompetanse

Ved en gjennomgang av organiseringen av Nav-kontorene, viste det seg at det var satt av ulik mengde ressurser til sosialtjenestearbeidet, og dette arbeidet var organisert forskjellig ved de ulike kontorene.

Det var også ulik formell kompetanse blant de som arbeidet innenfor sosialtjenestefeltet, både blant ledere og medarbeidere.

– Dette er forhold som samlet sett kan ha betydning for hvordan tjenesten forvaltes, forteller Solheim.

Ulikt skjønn

Saksbehandlere i Nav må anvende skjønn når juridiske spørsmål skal besvares etter lov om sosiale tjenester i Nav.

– Nav-kontorene utøver skjønn ulikt, forteller Solheim.

Studien viser blant annet at det er variasjoner i hvordan kontorene forholder seg til statens veiledende satser for sosialhjelp, det som kalles sosialhjelpsnormen, og i hvilken grad denne benyttes som rettesnor for skjønnsutøvelsen.

Funnene viser at skjønnsutøvelsen ikke bare varierer fra kommune til kommune eller Nav-kontor til Nav-kontor, men også internt på det enkelte Nav-kontor.

Informasjon om søkerne kommer ikke frem

Når Nav mottar en søknad om økonomisk stønad, skal informasjon om sivilstatus, utdanning, arbeid og økonomi skrives ned i journalen. Dette blir ikke alltid gjort.

– Ved samtlige kontor er søknadskjemaer mangelfullt utfylt. Det fantes få eller ingen journalnotater ved Nav-kontorene som kan bidra til å kaste lys over situasjonen til søkeren. Resultatet blir da at det kan virke noe vilkårlig hvordan hver enkelt sak blir vurdert, sier Solheim.

Det er også ulik praksis med hensyn til hva slags informasjon som legges til grunn for de vurderingene som gjøres.

Ved ett kontor ble det gitt svært mye og til dels irrelevant informasjon i vedtaket, mens ved de aller fleste kontorene er det ikke gitt noen opplysninger om faktiske forhold som danner grunnlag for beslutningen som fattes.

– Det blir derfor vanskelig å gjenskape resonnementet bak et vedtak som fattes, sier Solheim.

Ulik tolkning av loven

Ulikhetene forsterkes ytterligere av at det ofte er uklart hvordan saksbehandlerne i Nav tolker loven om sosiale tjenester.

Dette gjelder særlig begrepene «stønad til livsopphold» og «å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter» i paragraf 18, samt begrepet «stønad i særlige tilfeller» i paragraf 19.

Paragraf 18 sier at de som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller for eksempel trygd, pensjon eller studielån, har krav på økonomisk stønad. Stønaden skal her ta sikte på å gjøre vedkommende selvhjulpen.

Paragraf 19 sier imidlertid at kommunen i særlige tilfeller kan, selv om vilkårene i paragraf 18 ikke er tilstede, yte økonomisk hjelp til personer som trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon.

– I kommuner med en restriktiv tolkning av «å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter» i paragraf 18, vil kunne ha lavere utbetalinger enn kommuner som ikke i samme grad krever at samtlige inntektskilder skal realiseres, forklarer Solheim.

Forskerne ser også tendenser til at begrepet «livsopphold» forstås ulikt ved det enkelte Nav-kontor. Forskjellig vektlegging av de veiledende sosialhjelpssatsene kan også være med på å forklare ulikheter i utbetalingene.

– Det å følge sosialhjelpsnormen automatisk uten å gjøre individuelle, skjønnsmessige vurderinger i hvert enkelt tilfelle kan forklare ulikheter i utbetaling, mener Solheim.

Nav bør bli bedre på kompetanseheving

– Problemene som er beskrevet i rapporten, kan skyldes lovverket, men også at kompetansen og skjønnsutøvelse på sosialhjelpsområdet ikke prioriteres nok ved Nav-kontorene.

– Saksbehandlerne ved de enkelte kontorene kan ikke alene tilskrives ansvaret for de feil og mangler som er avdekket, sier Solheim.

Etter forskernes vurdering er det behov for en systematisk kompetanseheving hos både saksbehandlere og ledere, og et generelt høyere fokus på dette fagområdet fra kommunens, Navs og ledelsens side.

Forskerne foreslår tiltak som de mener kan heve kompetansen til de Nav-ansatte, kvaliteten på vedtakene og rettssikkerheten til brukerne.

Mer praktisk opplæring og veiledning i anvendelse og bruk av lovbestemmelser og skjønnsutøvelse er et tiltak.

Et annet er at vedtak bør inneholde hvilke konkrete individuelle, skjønnsmessige vurderinger som er gjort i den enkelte sak.

Videre bør det bli mer fokus på kartlegging av brukers situasjon og viktigheten av å lage journalnotat. Også maler for fatting av vedtak bør bli bedre, mener forskerne.

– Vi ser at våre funn bekreftes både av annen forskning og av Helsetilsynets rapporter. Vi tror at funnene i vår undersøkelse sannsynligvis har overføringsverdi og også gjelder andre Nav-kontor i landet, sier Solheim.

Referanse:

Billbo m.fl: Kommunale forskjeller i økonomisk sosialhjelp. En studie av forskjeller i organisering og praktisering i seks kommuner (pdf), Forskningsrapport 161, Høgskolen i Lillehammer 2014.