Kameraet viser en slank, blond, kvinne som er i ferd med å våkne. Bildet fokuserer på ryggen, det bustete, solblekede håret, og nedover mot rumpa. Vi følger henne mens hun dusjer, kjører ned mot stranden, vokser surfebrettet sitt og går ut mot havet.

Vi ser aldri ansiktet hennes. I stedet dveler kameraet på bikinioverdel, pupper, rumpe. Kvinnen er en av verdens beste surfere, men i videoen får vi aldri se henne surfe.

Videoen er ikke en amatørvideo på YouTube, men en reklame for verdenscupen i surfing for kvinner i 2013.

– Flere forskere har lagt vekt på hvor alternative og bra livsstilssporter som surfing, klatring og snowboarding er i et kjønnsperspektiv, sier Tommy Langseth, førsteamanuensis ved høgskolen i Telemark.

– I livsstilssportene er det ikke så mye fokus på konkurranse, og at de har andre måter å spille ut maskulinitet og femininitet på. Jeg er veldig usikker på om det er sant, legger han til.

Myk mann med brett

Langseth har forsket på surfere på Jæren og analyser surfemagasiner for å finne ut hvordan kjønnsrollene innen surfing har endret seg siden kulturen oppstod på 60- og 70-tallet. Han er en av bidragsyterne i den nye antologien Kjønnsmakt i idrett og friluftsliv.

– Det interessante er at på søttitallet så var den typiske mannlige surferen en langhåra fyr med myke verdier som gjorde yoga og mediterte på stranda, sier Langseth.

Ifølge surfekulturens historie om seg selv, var surfingens lekne, frie livsstil noe som stod i opposisjon til det tradisjonelle samfunnets krav om fast arbeid og ansvarlighet. Dette åpnet for et annet mannsideal.

– Surfemannen på søttitallet representerte et brudd med den tradisjonelle machorollen. De kom med et nytt manus for hvordan du kunne være mann. Du skulle leve som nomade, klare deg med lite penger, og heller reise rundt og følge bølgene. Det var en måte å bryte med den klassiske forsørgermaskuliniteten, forklarer Langseth.

Men etter hvert som sekstiåtteropprørets verdier ble assimilert inn i storsamfunnet, måtte også surfekulturen endre seg, hvis den skulle fortsette å framstå som en motkultur.

– Det var nok på mange måter lettere å være kvinnelig surfer på syttitallet enn på åttitallet. På åttitallet ble opprøret snudd. Det ble et opprør mot det politisk korrekte, sier Langseth.

– Og dermed fikk opprøret noen undertrykkende elementer i seg.

Fra hippiemann til supermann

Denne vendingen er særlig tydelig i surfemagasiner, mener Langseth. Ifølge forskeren Leanne Stedman, blir reklamene i surfemagasiner i løpet av 80-tallet i økende grad sexistiske.

I blader som australske Tracks er det menn som skrives om og som avbildes, mens kvinner ofte blir redusert til passiv dekor i reklamer.

Fra å ha vært en del av et opprør mot den tradisjonelle mannsrollen, blir idealet for surfemannen til en overdrevet versjon av den maskuliniteten som surferne tidligere tok avstand fra.

«Surfekulturens forsøk på å være opprørsk og alternativ er altså noe som har gått ut over kvinner», skriver Langseth. Dette har han til en viss grad også sett i sine intervjuer med surfere på Jæren.

Bølger er bortkastet på jenter

– Kvinner kan bli invitert inn i miljøet og bli akseptert tidligere enn det en gutt ville blitt. Samtidig blir det ikke forventet at de skal være like flinke eller like risikovillige, forteller han.

Jentene opplever også oftere at de ikke blir respektert i det kompliserte systemet som styrer hvem som eier en bølge.

– Det handler om hvordan en bølge bryter, hvem som reiser seg først, også videre. Det er veldig strenge regler. Å stjele en bølge blir nesten sett på som en kardinalsynd i surfing, forklarer Langseth.

– Men gutter mener at om det er ei jente du stjeler fra, så er det ikke så farlig. Og mange av jentene var opptatt av dette.

Guttene på sin side mente at det ikke gjorde så mye om du tok bølgen fra jenter. De forventet ikke at jenter hadde gode nok ferdigheter til å surfe bølgene bra, og at bølgen dermed gikk til spille, skriver Langseth.

Mer våtdrakt, mindre sexisme

Noen av kvinnene Langseth intervjuet reagerer også på måten kvinner fremstilles i surfemagasinene. Andre mener at dette bare er sånn det er i surfing og ikke noe som de bryr seg om.

Samtidig er den norske kulturen mindre preget av sexismen som kjennetegner surfing andre steder.

– Det har kanskje noe med de norske forholdene å gjøre. Norge er ganske langt fra Hawaii og bikinier og palmer. Her er det tjukke våtdrakter, og det sludder og blåser når du surfer, så da blir det kanskje ikke det enorme fokuset på kropp, sier Langseth.

Like fullt får kvinnelige surfere en posisjon i miljøet der de må balansere mellom det å være en av gutta og et seksuelt objekt, og å være akseptert, men samtidig ikke nødvendigvis helt inne i surfekulturens kjernemiljø. I tillegg må de navigere territoriet mellom frigjøring og seksualisering.

Kvinner blir dekor

– Man ser det veldig klart blant profesjonelle surfere, som i verdensturneen. Kvinnene der er en blanding av fotomodeller og proffe surfere. De få reportasjene med proffe surfere kobler også surfing med kroppsfokus, sier Langseth.

– Det blir jo et spørsmål om det de gjør representerer en form for frigjøring ved at de spiller på sin seksualitet for å få suksess, eller om de aksepterer det tradisjonelle bildet av kvinners kjønnsrolle.

I dag er 33 prosent av verdens 20 millioner surfere kvinner. Like fullt er det menn som har definisjonsmakten i sporten, ifølge Langseth. Kvinner er i stor grad redusert til dekor og kropp, slik som i verdenscup-reklamen fra 2013.

– Den reklamen er helt grusom. Den viser jo bare rumper og dusjing og kropp. Dama surfer ikke i det hele tatt. Men den fikk jo mye kritikk innad i surfeverdenen også. Heldigvis.

Referanse: 

Tommy Langseth. Den unge mannen og havet i Kjønnsmakt i idrett og friluftsliv, av Gerd von der Lippe og Hans K. Hognestad (red.), Novus forlag, 2014