I de aller fleste kommunene i Nordland har kjønnsbalansen vært skjev.

Det er færre kvinner i lokalpolitikken, færre gründere, færre toppledere og færre kvinnelige arbeidstakere blant innvandrere.

Derfor satte fylkeskommunen i gang en egen kvinnesatsing på begynnelsen av 2000-tallet. Den som har gitt seg utslag i en rekke tiltak og aktiviteter – skreddersydd for kvinner.

Fylkeskommunen har opprettet Kvinnemillionen, Nærings- og nykomlingsprisen, gründernettverk og tilrettelegging for tiltak som kvinnekonferanser av ulike slag.

Forskerne Ann Kristin Eide og Merete Kvamme Fabritius har intervjuet aktører som har hatt erfaring med disse tiltakene, og konkluderer med at de har virket. Selv om noen av dem som er intervjuet i undersøkelsen, har et noe ambivalent syn på dem.

– Det er ingen tvil om at satsingen har hatt effekt. Det er laget flere kvinnekonferanser og små og store prosjekter som ellers ikke ville blitt gjennomført. Kvinnekonferansene kan blant hjelpe kvinner med å skaffe seg et nettverk, kunnskap, og integrere innvandrerkvinner, sier Fabritius.

Mindre verdt

Forskerne forteller at en fellesnevner for mange av dem som er intervjuet, er en ambivalens.

Et eksempel er de som hadde vunnet Nærings- og nykomlingsprisen. Selv om de var tydelige på at prisen har betydd mye for dem, hadde den også en bakside. En av dem mener at det at prisen er spesielt rettet mot kvinner, gjør den mindre verdt.

Antallet prosjekter som er gjennomført i perioden, viser at det ikke er mangel på behov eller ideer . Flere av de intervjuede etterlyser imidlertid større tydelighet i satsingen, og forskerne selv påpeker at Nordland fylkeskommune må finne hvem man ønsker å nå, hvorfor og på hvilke måter.

X-faktor

Prosjektleder Ann Kristin Eide sier det er vanskelig å tallfeste effekten denne satsingen har hatt. Derimot er hun tydelig på at satsingen ikke er unødvendig.

– Kjønnsproblematikken er langt fra død. Som ei vi snakket med sier, så er det en faktor x. Men vi er nødt til å aktualisere og revitalisere arbeidet med likestilling. Vi kan si at det virker som det finnes en materialtretthet når det kommer til likestilling og kvinner. Folk møter ikke opp på møter med dette som tema, og det kan virke som folk er lei likestilling. Men det er en illusjon at vi har likestilling i dag, understreker Eide.

En av de som ble intervjuet, forteller at hun trodde det i utgangspunktet var likestilling i Norge, men at hun møtte en annen virkelighet i jobben:

«… Og så oppdaget jeg når jeg var 35, og hadde gjort karriere i et mannsdominert miljø, at her er det en faktor x. Til å begynne med sa jeg til meg selv at det var fordi jeg hadde så lite erfaring og var så ung og overivrig, entusiastisk og sånn. Så oppdaget jeg, nei, jeg har ikke lite erfaring nei, jeg er ikke overivrig. Det er en faktor x. Jeg er ikke mørk i huden, men jeg er kvinne, og må smøre litt tykkere på, må oftere legge mine synspunkt kloss opp til en betydningsfull mann som kan snakke litt for meg…»

– Ensomt å være kvinnelig gründer

En av arrangørene som forskerne har snakket med, sier at det er behov for flere gründere i Nordland, og at det fortsatt er et ganske sterkt mannsdominert nettverk.

«Det er viktig å ha slike arenaer, fordi det er tungt å være gründer, ensomt og utfordrende. Mens gutte-/mannsnettverkene har eksistert i mange tusen år…»

– En del av kvinnesatsingen er jo også å fremme trivsel for kvinner i Nordland, og gjøre fylket til en god plass å bo. Og her kan prosjekt som opplæring av innvandrerkvinner og ulike tiltak rettet mot eldre kvinner nevnes som trivselsfremmende for kvinner, sier Fabritius.

– Mange vi har snakket med, har oppdaget og står veldig nær ulike problemer i lokalsamfunnet som kanskje det offentlige skulle gjort noe med. Det kan starte med et prosjekt, men videreføres av kommunen, legger hun til.

Referanse: 

Ann Kristin Eide og Merete Kvamme Fabritius. Tennvæske? En evaluering av kvinnesatsingen i Nordland Fylkeskommune. Arbeidsnotat 1011/2014