Forskere regner med at rundt 3 prosent av alle barn lider av tvangslidelse (OCD – obsessiv-kompulsiv lidelse).

– OCD består av tvangstanker og tvangshandlinger som på en eller annen måte skal dempe angsten. Hvis man for eksempel er redd for å bli smittet av ting som oppleves som skitne, må man kanskje vaske hendene sine ofte, sier Nor Christian Torp, doktorgradsstipendiat og psykolog ved Bærum Vestre viken HF.

Han har ledet en ny studie som har undersøkt hva som kan si noe om hvor effektiv terapibehandling kommer til å være for barn med tvangslidelse. Selv om tidligere studier har vist at terapi kan være effektivt, er det fortsatt mange pasienter som ikke opplever at behandlingen hjelper så godt.

Det viste seg at alder var den viktigste faktoren for om terapien er effektiv eller ikke. Unge barn mellom 7 og 11 år hadde størst effekt av den.

Terapi

– Hvis vi treffer barna mens de er unge, er det større sjanse for at de kan bli bedre av terapien, sier Torp.

Denne studien er en del av NordLOTS-undersøkelsen. 269 barn mellom 7 og 17 var med på et forskningsprogram hvor de gikk gjennom kognitiv atferdsterapi. Blant annet skulle det undersøkes hvor effektiv den var for barn med OCD.

Resultatene fra denne undersøkelsen har tidligere vist at rundt halvparten av alle barn med OCD ble friske igjen etter kognitiv terapi, uten bruk av medisiner.

Det finnes også flere typer behandling med medikamenter.

I terapien blir barna bedt om å utfordre tvangstankene – altså angsten sin – og ikke gjøre tvangshandlingen. Det gjør de sammen med en terapeut, og også i form av øvelser som de skal gjøre hjemme.

– Barna skal utsette seg selv for situasjoner hvor de får tvangstanker, men de skal ikke utføre tvangshandlingen. Dermed lærer man seg etter hvert at man skal slutte å reagere med angst i situasjoner hvor angsten egentlig ikke hører hjemme, forklarer Torp.

Sammen med foreldrene

Barna i undersøkelsen gikk gjennom 14 uker med terapi, og ble evaluert før og etter terapiprogrammet.

Disse evalueringene besto av omfattende intervjuer som kartla symptomer, hvordan familien taklet barnets sykdom, og mange flere faktorer. Foreldre og barn var sammen både under terapien og under intervjuene. Barna blir også fulgt opp i flere år etter at terapien er over.

Torp ble overrasket etter å ha analysert resultatene. Han og kollegene hadde ikke ventet seg at det var alderen som skulle være den viktigste pekepinnen på om behandlingen kom til å virke.

– I kognitiv terapi må man snakke sammen, og barnet skal reflektere over sine egne tanker. Det er kanskje lett å tenke at eldre barn er mer reflekterte, og dermed kan få mer ut av terapien.

De som fikk dårligere effekt av terapien, var blant annet eldre ungdommer, hadde mer alvorlig OCD og en eller flere psykologiske diagnoser i tilegg til OCD-diagnosen.

– Dette bare understreker hvor viktig det er å begynne tidlig med terapi, mener Torp.

– OCD kan være forbundet med skam, så barn kan skjule det ganske lenge for foreldrene.

Skandinaviske barn

Selv om studien er stor og langvarig, hadde den også noen svakheter. Nesten alle barna som var med i studien, hadde skandinavisk etnisitet, så studien sier noe om en spesifikk gruppe.

Barn som var alvorlig psykisk syke (alvorlig depresjon eller hadde psykoser) i tillegg til OCD-diagnosen, var også tatt ut av resultatene, så studien sier ikke noe om hvor effektiv terapien var for dem.

I 2013 ble det startet et program som har som mål å lære opp behandlingsteam i alle helseforetakene i Norge, i å behandle OCD med kognitiv terapi.

Referanse:

Nor Christian Torp mfl: Predictors Associated With Improved Cognitive-Behavioral Therapy Outcome in Pediatric Obsessive-Compulsive Disorder. Journal of American Academy  of Child and Adolescent Psychiatry, desember 2014. doi: 10.1016/j.jaac.2014.12.007