Den 12. mars (selvfølgelig) i 2012 la flere amatørastronomer merke til noe rart: En formidabel sky hadde boblet ut over kanten av planetskiva på den røde klode, på grensa mellom marsisk morgen og natt.

Over de neste ti dagene vokste skyen, og skiftet form flere ganger. Én dag kunne den splitte seg i to bobler, en annen dag lignet den søyler eller fingre.

Så forsvant skyen, før astronomene igjen kunne observere et lignende tidagers fenomen, fra 6. til 16 april.

Hva var det som skjedde på naboplaneten vår?

Rekordhøyt

Forskerne klør seg i hodet.

De har absolutt sett skyer der oppe før. Voldsomme stormer har for eksempel blåst støv helt opp til 60 kilometer oppe atmosfæren. Og iskrystaller av CO2 eller vann har dannet enda høyere skyer, opp til 100 kilometer over den røde overflata.

Over det igjen er det observert flekker av nordlys, opp til 130 kilometers høyde.

Men selv dette er bare småtterier i forhold til gigantskyen fra 2012. Den raget svimlende 250 kilometer over Mars’ overflate, opp i ionosfæren og eksosfæren – det aller øverste laget av atmosfæren.

I siste utgave av forskningstidskriftet Nature diskuterer et internasjonalt team av forskere hva den kan være lagd av.

De har, ikke overraskende, to hypoteser: Enten så er det partikler – som støv eller iskrystaller. Eller så er det nordlys. Problemet er bare at ingen av delene helt passer med det vi vet om den røde planet fra før.

Passer ikke

Modeller over atmosfæredynamikken på Mars viser at det er temmelig usannsynlig at det skal oppstå sterke nok oppvinder til å skyte opp en så stor sky av støv. Og en sky av iskrystaller ville kreve unormalt lave temperaturer i atmosfæren.

Når det gjelder nordlyset, så ville det i utgangspunktet ikke være overraskende om det skulle dukke opp nettopp her. I dette området av planeten har magnetfeltet store uregelmessigheter. Det kunne trekke partikler fra sola inn i atmosfæren, hvor de lager det karakteristiske lyset.

Men intensiteten som må til for å lage den observerte skyen, er langt over det vi kan forvente, skriver forskerne. Dessuten ville det kreve en voldsom skur av partikler fra sola i disse dagene i 2012. Men målingene fra det aktuelle tidsrommet viser at solaktiviteten ikke var spesielt høy.

Dermed lander forskerne på følgende utilfredsstillende konklusjon: Her må vi gjøre flere observasjoner.

Referanse:

A. Sánchez-Lavega, m. fl., , An extremely high-altitude plume seen at Mars’ morning terminator, Nature, 16. februar 2015, DOI: 10.1038/nature14162. Sammendrag.