Vår forskning omkring mottakelsen som den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen fikk da den vendte tilbake til Europa i 1874, har nå fått et svært håndfast resultat, i form av en bok på 719 sider inkludert kildehenvisninger, illustrasjoner, kart og tabeller.

Hva er så resultatene våre så langt, utover en tykk, lærd, men også forhåpentligvis underholdende bok på tysk? Hvilke glede mener vi verden har av forskningen som synliggjøres i boken?

Det er klart at en slik bok formidler en mengde ny viten for de som er interessert i faktiske forhold rundt denne ekspedisjonen som oppdaget Franz Josef Land i 1873. Under vårt arbeid har vi funnet flere nye kilder, særlig i forhold til beskrivelser av velkomstfester (i flere land, inkl. Norge), populærkultur, politisk polemikk, bildet av Arktis og litterære omarbeidelser av ekspedisjonen.

Forståelsen av ekspedisjonens betydning i det daværende samfunnet er dermed beriket, og dette skaper grunnlaget for et mer prinsipielt argument angående polarekspedisjoner i polarforskningens gullalder på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet: at grunnen til at disse polarekspedisjonene fikk så mye betydning den gangen, henger sammen med mange ulike kulturelle, sosiale og politiske faktorer.

Denne kompleksiteten kan ikke forstås uten utviklingen av en massekultur bygget rundt medier som aviser, vitseblader, populærvitenskapelige tidsskrifter, store gatefester og teaterforestillinger. Utbredelsen av slike medier bidro til store endringer i samfunnet, og mediehendelser slik som polarekspedisjoner hadde en avgjørende rolle i denne utviklingen – samtidig som slike mediehendelser gjorde det mulig å finansiere framtidige ekspedisjoner. En slik offentlig aksept av polarhelters bedrifter på 1870-tallet bidro også til at Norge fikk etablert seg som polarheltnasjon.

Nye publikum fikk tilgang til bilder av Arktis. En ny type helt – hverken kongelig, adelig eller kirkelig – fikk innta scenen. I det hele tatt hadde svært mange forskjellige typer mennesker – offiserer, matroser, journalister, politikere, skuespillere, forfattere, tilskuere – en rolle å spille når det gjelder ekspedisjonen, og vi mener at denne typen polarekspedisjon i andre del av 1800-tallet bidro til en demokratisering av samfunnet.

Derfor har det vært viktig å ikke se bare på ekspedisjonen selv, eller dens ledere, slik mange ekspedisjonshistorier gjør. Ved å se på mottakelsen i media har vi ikke bare gjort synlig mange forskjellige aktører, men også gjort tydlig hvor viktig symbolverdien av en slik vitenskapelig og samtidig fengende ekspedisjon kunne være.

For det var ikke alle i samtiden som likte ekspedisjonen. Den konservative katolske pressen fant fokuset på andre enn kirken og de kongelige problematisk, ikke minst når det ble koblet med en entusiasme for vitenskapen. Tilsvarende var deres politiske motpol i samtiden, de liberale, svært interessert i å framheve ekspedisjonens bedrifter. I det hele tatt kunne Arktis brukes som et sosialt projeksjonsbilde av hjemlige forhold, hvor verdier som demokrati, kjønn, idealisme og vitenskap kunne forhandles på symbolsk måte.

Spørsmålet er nå – er Arktis like sammenvevd med vår tids mediale offentlighet i dag? Brukes Arktis fremdeles som en politisk spilleball? Har Arktis fremdeles behov for demokratiserende krefter? Og hvilke rolle spiller historien og historisk symbolikk i dagens forståelse av Arktis?

Lenker:

Nyhetssak ved Universitetet i Oslo

Blogg ved Høgskulen i Sogn og Fjordane om lanseringen i Wien

Nyhetssak ved Ambassaden i Wien 

Pressebyråartikkel

Radiodokumentar i østerriksk kringkasting

Innholdsfortegnelse

Bildet, tegnet av Ernst Juchs, er tatt fra vitsebladet Figaro 19.9.1874. Kilde: ANNO/Österreichische Nationalbibliothek. Boken Passagiere des Eises er publisert med støtte fra Norges forskningsråd.