Du har sikkert sett hundeeiere gjøre det. Gå med lomma full av godbiter.

Hvorfor gjør de egentlig det?

Det hele bringer oss til de vitenskapelige læringsprinsippene.

Og – før du stenger denne siden – ikke la deg lure av det tørre begrepet.

Det er mye mer spennende enn det høres ut. Og angår oss alle. Hundeeier eller ikke.

Både mennesker, elefanter, katter, ulver, undulater, delfiner, kyllinger, gullfisk – ja, du skjønner – lar seg ganske så ufrivillig og ubevisst styre av disse prinsippene.

Selv så jeg verden gjennom litt nye øyne da jeg første gang ble kjent med dem.

Plutselig forsto jeg hvorfor jeg har et problematisk forhold til julenisser, hvorfor jeg elsker lukta av våt hund, og hvorfor jeg automatisk bremser når jeg ser en fotoboks.

Men la oss nå i første omgang få avklart disse godbitene.

Vi går rett til ett av mine mantra:

Alle dyr gjør det som lønner seg og unngår det som ikke lønner seg – for seg selv og ingen andre.

Jeg drar på kaffebesøk til Åshild – fordi det lønner seg (hun lager drøyt gode vafler).

Jeg tar ikke på kokeplater som er i bruk – fordi det ikke lønner seg (det gjør vondt).

Dette er ting jeg har lært. Jeg har ingen medfødt evne til å forstå at Åshild er god på å lage vafler. Heller ikke at kokeplater kan være varme.

Hele tiden foregår denne type læring.

Man gjør noe som etterfølges av en konsekvenser, som i sin tur bestemmer sannsynligheten for at man gjør det samme igjen.

Enig så langt? Sånn passe? Jeg satser på det.

Da er det klart for mitt neste mantra:

Vår jobb som hundetrenere er å ha kontroll på konsekvensene til hundens atferd.

Vi må altså se til at atferd som vi ønsker å se mer av, lønner seg for hunden, og at atferd vi ønsker å se mindre av, ikke lønner seg for hunden.

Som du ser, så gir det gir det oss 2 forskjellige måter vi kan tilnærme oss det hele på:

Vi kan enten fokusere på hvordan ting ikke skal gjøres.

Som for eksempel fokusere på at hunden ikke skal hoppe på folk vi treffer på tur.

Men … hold an et øyeblikk …

Tenk så mye mer enn det hunden ikke skal gjøre!

Vi vil jo heller ikke at den skal hoppe på oss selv.

Eller ta beina fatt og stikke av.

Bare for å nevne noe.

Ethvert logisk resonnement tilsier derfor at det er mye enklere å snu det på hodet: 

Fokusere på det vi faktisk vil at hunden skal gjøre!

Og hva er vel det i nevnte situasjon? Sånn helt konkret?

Jo, vi vil at hunden skal ha bakkekontakt med alle fire labbene.

Ok. Flott.

Vi har vi nå bestemt oss for å fokusere på det vi vil at hunden skal gjøre, deretter funnet ut hva det faktisk er.

Så langt, alt vel. 

Men hvordan formidle dette til hunden? Et vesen man ikke kan sette seg ned og ta en alvorsprat med?

Og her kommer godbitene på banen:

Ved å belønne den riktige atferden!

Fordi …? 

Ja! Nettopp! Ti poeng til deg!

Fordi alle dyr gjør det som lønner seg, og unngår det som ikke lønner seg – for seg selv og ingen andre.

Fido opplever (gjentatte ganger!) at det lønner seg å ha alle fire labbene på bakken når vi møter kjentfolk

Voilà! Han har lært å ikke hoppe på folk.

Ganske snedig, spør du meg.

————

Relevante bøker:

Ikke skyt hunden – Karen Pryor (2007)

Læringspsykologi – Frode Svartdal og Magne Arve Flaten (1998)