Det vi best kjenner til av helleristninger, er stiliserte framstillinger av båter, dyr og mennesker. Det er slike det finnes mest av, fra nord til sør i landet. Men mange av de aller første menneskene som begynte å risse inn i berget, tegnet naturalistisk.

De tegnet dyr som var mest mulig lik de levende modellene, både i størrelse og form, og de gjenga dyrenes bevegelser.

Slike naturalistiske helleristninger finnes det svært få av i Norge, men rundt Trondheimsfjorden ligger det i alt fire slike felt. Hvert av de store fjordbassengene som danner Trondheimsfjorden, har felt med store naturalistiske helleristninger.

Bergtegningene forteller mange historier. Blant annet forteller de om endringer i levemåte.

Trønderne slår seg til ro

– Helleristningene rundt Trondheimsfjorden var trolig de aller første helleristningene som ble laget i området. Det skjedde i en tid da grupper av fangstfolk trakk innover i landet fra kysten, sier Kalle Sognnes, professor emeritus ved NTNU.

– Dette var folk som sesongvis dro fra boplass til boplass, fra fiskeplass til fiskeplass og fra fangststed til fangststed.

På denne tiden ser det imidlertid ut til fangstfolkene oppholdt seg stadig lenger på enkelte boplasser, altså at de begynte å bli bofaste.

Nomadelivet fortsatte, men levemåten ble mer knyttet til territorier. Steinaldermenneskene begynte å utnytte flere ressurser, og slapp å vandre så mye for å skaffe seg mat.

Jakt på elg og rein ble trolig en viktig ressurs.

– Disse første helleristningene markerer at landskapet omkring Trondheimsfjorden nå for alvor ble tatt i bruk. De viser at steinaldermennesket begynte å se på landskapet på en ny måte enn tidligere – kanskje opplevde de det mer som et hjemsted, sier Sognnes.

– Det er dette landskapet som noen tusen år seinere framstår som trøndernes landskap – ur-trønderens Trøndelag.

Naturalistiske dyr i bevegelse

Ett av de fire feltene skiller seg ut. Det ligger ved gården Stykket på Stadsbygd (Fosen), hvor flere naturtro elger er risset inn berget.

– Ristningene på Stykket er enestående, sier Kalle Sognnes og beskriver dem slik:

Den dominerende figuren består av et stort hode og halsen til en elg i full størrelse, minst. Nakken er bøyd slik at hodet vender nedover. Resten av dyret mangler. Det har antakelig aldri vært tegnet ferdig. Like nedenfor finner vi to bein, men disse passer ikke anatomisk sammen med hodet og tilhører trolig et annet dyr.

Like til høyre finner vi to mindre elger, delvis tegnet over hverandre. Den minste er mest interessant. Dyret står vendt mot høyre, men hodet er bøyd tilbake, slik at det vender i samme retning som de andre dyrene.

En annen liten elgfigur står vendt motsatt vei, mot de andre figurene.

– Det vanlige er at helleristningsdyrene er tegnet stillestående og sett fra siden, med ett forbein og ett bakbein, noe som gjør at de ofte kan virke stive og uten tegn til bevegelse. De to frittstående beina på Stykket tilhører derimot et dyr som er i bevegelse. Og dyret med tilbakebøyd hode står stille, men hodet viser at også denne elgen er i bevegelse, sier Kalle Sognnes.

Slike dyr med tilbakebøyd hode er tidligere bare kjent fra ett annet felt i Norge, i Tysfjord.

Ligger gjemt i villahager

Et av de andre feltene med store, naturalistiske ristninger i Trøndelag er Berg i Verdal kommune. Her ligger helleristningene midt i et boligfelt.

– Feltet på Berg er antakelig det største med slike ristninger i Trøndelag, men på grunn av beliggenheten inne i flere villahager, har det aldri blitt undersøkt i sin helhet, sier Sognnes.

– Her gjemmer jorden mange overraskelser.

Helleristninger i lag på lag

Det neste feltet finnes på Bardal på nordsiden av Beitstadfjorden, som i dag danner det innerste bassenget i Trondheimsfjorden.

Sognnes mener det store Bardalfeltet, som har vært kjent siden 1890-tallet, er ett av de største og mest interessante helleristningsfeltene i Trøndelag. På dette feltet ble det laget helleristninger gjennom flere tusen år, fra 3000-4000 år f.Kr. til tiden omkring Kristi fødsel.

Mange av de seinere ristningene er hogd inn over de tidlige.

– Blant annet er store båtfigurer fra tidlig bronsealder plassert tvers over noen av de store dyrefigurene på berget, som alle ut til å forestille elger, forteller Sognnes.

Bølareinen er den mest kjente

Det fjerde feltet ligger like ved Snåsavatnet. Her finner vi den mest kjente av alle slike ristninger, Bølareinen, som har vært kjent siden begynnelsen av 1840-tallet.

Frem til omkring 2000 år f.Kr. dannet Snåsavatnet det innerste bassenget i Trondheimsfjorden, skilt fra Beitstadfjorden av et langt og smalt sund.

Disse fire helleristningsfeltene rundt Trondheimsfjorden beskriver altså overgangen fra den nomadiske fangstkulturen til fastere bosetting. De viser også at steinaldermenneskene hadde en naturalistisk uttrykksmåte og at de hadde store kunstneriske evner.

Ristningene forteller dessuten at trønderne var tidlig ute med å slå seg til ro.