Hva er kvinnenes rolle i polarhistorien? I deler av forskningen vår tar vi i bruk tilnærminger fra kjønnsforskningen. Hva er det vi oppdager når vi gjør dette?

Tradisjonelt har polarhistorien stilt spørsmål av typen hvem kom først, hvem oppdaget hva, og hvordan har vedkommende overlevd (eller ikke overlevd) strabasene og naturforholdene i Arktis eller Antarktis? På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, under polarheltenes gullalder, var det naturlig å tenke seg at det var menn som hadde kommet først og oppdaget noe, og en vanlig begrunnelse for bragdene deres var at de hadde overlevd fordi de var menn. Svaret på det store spørsmålet om hvorfor de hadde dratt avgårde til polare strøk har også ofte vært at det er fordi de er menn, menn med tiltakslyst og, i nåtidens ordbruk, med eventyrergener.

I dag vet vi om kvinner som har dratt til polarområdene, tilegnet seg de nødvendige ferdighetene og opplevd eventyr. Vi vet dessuten at kvinner har bodd og overlevd i Arktis allerede fra førhistorisk tid. Fra vårt nåtidige perspektiv framstår den historiske koblingen mellom menn og polarstrøk derfor som nettopp historisk: et produkt av datidens kjønnsrolletenkning.

Vårt forskningsmateriale rundt den østerriksk-ungarske polarekspedisjonens  hjemkomst i Europa i 1874 viser historiske kjønnsroller på klart, tydelig og noen ganger overraskende vis – og som konstruksjoner. Det er ikke uventet –1800-tallets mannsdominerte samfunn tatt i betraktning – at det er menn som drar på nordpolsekspedisjonen, og vi kan nok tenke oss at datidens medier hadde rett når de mente at gjensynet med det andre kjønn var noe av et sjokk og en glede for polfarere som hadde tilbrakt to år i isen. Men andre aspekter ved hjemkomsten virker mer fremmede for oss.

For eksempel det at kvinner skulle holdes adskilt fra menn ved de forskjellige bankettene som ble holdt til ære for polfarerne. I Bergen, i Wien og i den østerriksk-ungarske marinens hovedkvarter i Pula ble kvinnene plassert på galleriet. De fikk altså se på, mens mennene deres feiret ekspedisjonsmedlemmene. I Budapest ble de ved ett tilfelle dessuten holdt skjult bak en skjermvegg.

Gjenforeninger mellom polfarerne og deres koner og kjærester ble viet stor og positiv oppmerksomhet i mediene. Det at unge kvinner møtte fram på gateparader og viste sin beundring for polfarerne var sett på som mer pinlig. Hva kom denne beundringen av? Journalistene (som oftest var menn) kunne tydeligvis ikke forestille seg at den skyldtes misunnelse overfor et kjønn som fikk lov til å reise ut til verdens ytterkanter eller en oppriktig interesse for polarvitenskap blant kvinner. Mange avisartikler og vitsetegninger i avisene gjorde narr av bl.a. kvinners uvitenhet om arktiske forhold.

Det hadde vært flott å vite hva kvinnene selv mente, og der er vi heldige. Et leserbrev av Trygve Serck-Hanssen i Bergens Tidende fra 2004 satte oss på sporet av et tidligere leserbrev, skrevet i 1914 til Bergensavisen Morgenavisen, førti år etter ekspedisjonen. Her beskrives banketten holdt til ære for polfarerne i Bergen i september 1874 av en av kvinnene som var til stede. Det formidler en sterk følelse av at kvinner har vært urettferdig behandlet: ”Mens vore respektive herrer og ægtemænd sad gallaklædte bænkede om festbordet i Arbeiderforeningens store sal, blev det som en stor begunstigelse tilstaaet os damer at sidde oppe paa galleriet og se dem spise og drikke sig glade og mætte.” Samtidig innrømmes det i brevet en emosjonell respons ved synet av polarheltene.

Det var selvsagt ikke slik at kvinner var helt utelukket fra den offentlige sfæren den gang. Det var mulig for en kvinne å bli stjerne på lik linje med polfarerne, gjennom å være skuespillerinne. På flere av festforestillingene som ble satt opp på teatre i Wien til ære for polfarerne hadde kvinner framtredende roller, idet de deklamerte velkomstdikt på vegne av sitt kjønn. Riktignok ble disse skrevet av mannlige diktere, men det var samtidig vanskelig å ignorere statusen til en stjerne som Josefine Gallmeyer, meddirektør for det teatret der hun opptrådte, og den vekt hennes person ga til ordene hun deklamerte på scenen.

På banketten i Pula gjorde for øvrig kvinnene opprør. Kvinnene der var kjent fordi de hadde sydd det østerriksk-ungarske flagget som polfarerne hadde med seg på sin ferd. Men på banketten måtte også de sitte på galleriet. De fikk sendt ned et dikt som en av dem hadde skrevet, til mennene som satt og spiste. Dette ble lest opp av en av mennene. Deretter foretok kvinnene en ”baneinvasjon”, ved å gå ned trappen til bankettgulvet og innta plassen som hadde vært forbeholdt mennene.

En Marie Aust fikk publisert et dikt i en provinsavis i Mähren (i dag en del av Den tsjekkiske republikk). Der viser hun til at også kvinner kunne ha interesse av polfarernes bedrifter. På et arrangement for polfarerne i Budapest kom også den 17-årige Polixénia Pulszky, som senere ble en framtredende vitenskapskvinne, som arkeolog. Mange år senere forsøkte den ene lederen til ekspedisjonen i 1872-1874, Julius Payer, å arrangere en kunstnerekspedisjon til Grønland, og da henvendte flere kvinner seg til ham som ville være med. Også den gang viste altså kvinner sitt behov for å overskride de grensene som var blitt satt for dem.

Lenker

Arctic Modernities: forskningsprosjekt ved UiT Norges arktiske universitetet med fokus på kjønn, urbefolkning og økologi