I 1347 seilte flere skip inn i italienske havner med en bitter last. En last som hele Europa snart skulle smake. Pesten.

I de neste åra raste svartedauden som en gressbrann gjennom den europeiske befolkningen. I 1349 ankom den Skandinavia, før den feide videre inn over Russland.

En betydelig andel av innbyggerne i mange land var døde da den skrekkelige pandemien endelig brant ut. Men marerittet var ennå ikke over.

Gjennom de neste hundreåra vendte pesten stadig tilbake i store og små epidemier på ulike steder i Europa. De siste utbruddene skjedde helt inn på 1800-tallet.

Trodde pesten overlevde i gnagere

Forskerne har lenge antatt at pestbakterien overlevde i ville gnagere mellom hver gang den slo til blant menneskene.

Men nå har et team av norske og europeiske vitenskapsfolk undersøkt saken nærmere. Og de finner ingen tegn til at pesten holdt stand i gnagerbestander i Europa.

Antageligvis ble bakterien i stedet importert på nytt og på nytt fra Asia, konkluderer forskerne.

– Jeg er veldig overrasket over resultatene. Jeg trodde i utgangspunktet at det fantes slike reservoarer blant gnagere i Europa, sier professor Nils Chr. Stenseth. Han leder CEES – Senter for økologisk og evolusjonær syntese – ved Universitetet i Oslo, og er en av forskerne bak de nye resultatene.

– Men dette forklarer jo hvorfor det ikke lenger er utbrudd av pest i Europa, slik det er andre steder i verden.

Klimaet påvirker pest

Pesten er nemlig ikke dau. I dag finnes bakterien hos ørkenrotter og andre ville gnagere i Asia, Afrika og Amerika. Noen ganger smitter sykdommen over til mennesker i nærheten. De siste ti åra har Stenseth og kollegaene forsket mye om hvorfor dette plutselig skjer.

De har funnet ut at klimaet har mye å si. Når våren er varmere og sommeren er våtere enn vanlig, har ørkenrottene mye mat og gode tider. Da øker både antallet dyr og lopper raskt. Dette kan skje over en hel region.

Dersom pestbakterien finnes blant disse dyra, kan den altså også spre seg til mange flere dyr og over større områder.

Men når klimaet igjen skifter og det blir trangere tider, vil mange av ørkenrottene dø. Loppene samler seg i store mengder på dyra som fortsatt er i live. Og selv om loppene foretrekker å leve på gnagere, blir det etter hvert så trangt at insektene begynne å søke etter alternative verter.

Som mennesker og husdyra deres.

Slik øker altså risikoen for at en pestinfisert loppe biter et menneske, og dermed overfører pestbakterien til oss.

Studerte gamle beskrivelser av pest

De tidligere studiene av klima, gnagere og lopper ga altså grunn til å anta at slike hendelser i Europa lå bak de stadig tilbakevendende epidemiene i århundrene etter svartedauden.

Nils Chr. Stenseth, Boris Schmid og Lars Walløe fra Universitetet i Oslo og deres europeiske kollegaer ville teste nettopp denne hypotesen.

– Vi tok historiske data over tid og sted for utbrudd av pest etter Svartedauden og spurte: er det en sammenheng mellom klimaet i Europa og tidspunktet for nye epidemier?

Forskerne har gått igjennom 7711 historiske beskrivelser av pestutbrudd, og sammenlignet dem med analyser av årringer på trær fra samme tid og sted. På denne måten kunne de sjekke om plutselige utbrudd av pest blant mennesker fulgte etter visse typer endringer i klimaet.

– Men vi fant ingen holdepunkt for det i Europa, sier han.

Derimot fant de en annen kobling.

Startet i Asia

– Da vi analyserte klimadata fra Sentral-Asia, fant vi en tydelig sammenheng mellom et pestfremmende klima i Sentral-Asia og forekomst av pest i Europa 12 til 15 år senere, sier Stenseth.

Dette kan altså tyde på at pestbakterien fantes blant ulike gnagere i områder i Asia, og så – når klimaet tilsa det – kunne smitte over til husdyr og folk som med tida tok smitten med seg til Europa.

I de historiske nedtegnelsene lå det også flere hint om at dette kan ha skjedd. I mange av tilfellene der pesten plutselig dukker opp i Europa, starter utbruddet i en havneby ved Middelhavet eller Svartehavet.

Dette var havner der varer fra Silkeveien og andre handelsruter fra øst ble skipet inn.

Skal undersøke gamle tenner

Kanskje kom de nye bølgene med pest med kamelkaravanene fra Østen, spekulerer forskerne i artikkelen, som nå er publisert i PNAS.

Mange av disse handelsrutene gikk i hvert fall igjennom områder hvor det i dag finnes pestsmitte hos ville gnagere. Og forskerne vet fra før at kameler ganske lett blir smittet av pestlopper i slike områder. Så kan de igjen overføre sykdommen til mennesker.

– Men ennå vet vi ikke om de nye pestepidemiene virkelig kom denne veien, sier Stenseth.

Neste: DNA-sjekk

Han forteller at neste skritt er å bruke genetisk materiale til å finne ut om ideen stemmer.

– Vi skal undersøke pest-DNA som er bevart i tennene til mennesker som vi vet har dødd av pest på ulike tider og steder.

Dersom det virkelig var ulike varianter av pest som kom fra Asia i flere bølger, forventer forskerne at det skal være relativt stor genetisk forskjell mellom pest-DNAet i de ulike tennene. Stammer alle utbruddene derimot fra den samme bakterien som kom i 1347, vil variasjonen være mindre.

Stenseth mener slike DNA-analyser vil gi et ganske sikkert svar.

– Jeg er overbevist om at pesten må ha kommet flere ganger. Hvis vi finner ut at det stemmer, vil så mange brikker falle på plass.

– I så fall må historien om svartedauden og alle pestepidemiene etterpå skrives om.

Referanse:

Boris V. Schmida mfl., Climate-driven introductions of the Black Death and successive plague reintroductions into Europe, PNAS, februar 2015. Sammendrag.