På 1800-tallet er det allerede laget ulike arabiske bibeloversettelser i 1000 år, og kanskje lenger.

Men i 1860-årene vil omstendighetene det slik at en ny bibeloversettelse blir en bestselger i den arabiske verdenen.

Den amerikanske misjonæren Eli Smith har fått med seg den amerikanske legen og misjonæren Cornelius Van Alen Van Dyck og arabisklæreren hans – den lærde, libanesiske forfatteren Butrus al-Bustani – for å lage en ny arabisk bibeloversettelse. De lager den de på vegne av et amerikansk misjonsselskap.

De oversetter fra gresk og hebraisk til arabisk, og boka trykkes opp i et opplag på 3000. Det Nye Testamentet kommer ut i 1860, og Det Gamle Testamentet kommer ut i 1865. De gis ut i Libanon, som ikke skal bli selvstendig før på 1940-tallet. 

Oversettelsen blir formidlet til flere arabiske land. Den blir en salgssuksess, og snart må det trykkes opp 3000 eksemplarer til. Dette er en tid når få kan lese. 

Muslimer kjøpte bibler                               

– Ikke bare kristne kjøpte denne bibelen. Det gjorde også muslimer. De kjøpte den fordi de mente at den var passende litteratur til å øve seg på lesing, sier Rana Hisham Issa.

Om få uker disputerer hun for doktorgraden sin på Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.

Issa har gjort språkanalyser av fire bibelversjoner, litterære tekster og historiske dokumenter fra misjonsarkiver i Beirut og Cambridge.

– Da Bibelen på 1800-tallet ble en lett tilgjengelig vare som var rimelig å få kjøpt overalt, så endret den leseferdighetene og fortolkingsmønsteret til det arabiske samfunnet generelt – og til de orientalske kristne spesielt. 

• Les også: Hvorfor blir noen krenket?

Oversettelsen til Smith, Bustani og Van Dyck var den første lokale oversettelsen som gjorde disse tekstene tilgjengelige for vanlige folk.

Første billigbok

En ny, dampdrevet trykketeknologi utviklet seg på denne tiden så raskt at hvert eneste opplag ble billigere å presse ut enn det forrige.

– Van Dyck-bibelen blir den første billigboka som finnes på dette markedet, sier Rana Hisham Issa.

Helt siden 800-tallet hadde det kommet en jevn strøm av jødiske og kristne oversettelser av den hebraiske bibelen og det nye testamentet til den arabiske verdenen.

– I tusen år har Bibelen tilpasset seg muslimsk smak innen språklig stil. Oversettelsene på 1800-tallet blir et gjennombrudd for bibelen. Fra nå av er Bibelen en trendsetter i arabisk språk og litteratur, i konkurranse med Koranen, sier hun.

Oversetterne fikk altså en del makt, og selv om Issa har funnet at disse tekstene ikke hadde noen større grammatisk påvirkning på arabisk, ser hun at de er med på å bestemme hvordan visse temaer omtales.

Ordvalgene er gjort bevisst, og er annerledes enn i Koranen, for eksempel.

Nye ord

Eksempler på utradisjonelle ordvalg som oversetterne på 1800-tallet gjorde, er ordet for «kirke», og navnet Syria. Selv om arabisk har mange ord som betyr kirke, og alle disse ordene kommer fra gammelsyrisk eller hebraisk, bestemte oversetterne på 1800-tallet seg for et ord som ikke er brukt i Koranen, nemlig kanisa.

– Dette ble stående som det eneste ordet for kirke i det moderne språket, sier Issa.

Noe lignende skjedde med navnet Syria. Tradisjonelt var det på arabisk brukt det bysantinske navnet – Sham. Men de moderne oversetterne gikk for et annet.

– De valgte heller å bruke det greske navnet, Syrie, selv om også alle arabiske bibler før 1860 hadde brukt Sham. Siden da har har Suriya vært det mest brukte navnet.

– Oversettelsene fra 1800-tallet skaper også den normen at navnet Allah ble brukt uansett hvilken gud i de monoteistiske religionene det var snakk om, sier Issa.

Rift om bibeldominans

Ulike kirker hadde altså i mange århundrer oversatt bibelske tekster til arabisk.

• Les også: Åpner arabisk skattkammer av ord

Den katolske kirken var tidlig på bibeloversettelses-ballen. Den ønsket, som mange andre kirker, å slå gjennom med sin oversettelse, og var i 1526 den første aktøren til å komme med en trykket utgave, ifølge Issa.

– Denne oversettelsen og de som ble laget i de påfølgende århundrene, ble for dyre for dyre å kjøpe inn for de små kirkene, og vant derfor ikke så mye terreng, forteller hun.

– Da oversettelsen fra de amerikanske misjonærene kom, ført i pennen av fra Smith, al-Bustani og Van Dyck, truet den katolske maronittiske kirken med å ekskludere enhver som hadde kontakt med de amerikanske misjonærene.

Oversetterne

De som oversatte bibelen til arabisk, var ikke hvem som helst. Nesten alle oversetterne hadde, eller fikk senere, selv betydning for den moderne arabiske kulturen på en eller annen måte. De var del av den kulturelle eliten, og nesten alle bodde i Beirut.

Én oversetter endte opp med å skrive det første ordentlige arabiske leksikonet.

Butrus al-Bustani skrev også leksikon, i seks bind, og en arabisk ordbok. I tillegg var han en sentral pedagogisk skikkelse som moderniserte skolesystemet i Libanon. Han regnes som viktig i moderniseringen av arabisk kultur i samtiden sin.

Til forskjell fra Eli Smith, som døde før bibeloversettelsen deres kom ut, var Cornelius Van Alen Van Dyck lege i tillegg til å være misjonær, og lærte seg raskt arabisk. Han skrev etterhvert også lærebøker på arabisk, og ble en av grunnleggerne av Syrian Protestant College, som i dag heter The American University of Beirut. Van Dyck ble en svært populær mann i regionen.

En som også ble bibeloversetter, var Ahmed Faris Shidiaq, en skribent, forlegger og forfatter. Han regnes av mange som den arabiske journalistikkens far. Han reiste mye og bodde blant annet i London i en periode, forteller Issa.

Hans roman «Legg over legg» regnes av mange som den første arabiske romanen.

– Det er en veldig morsom bok, sier Rana Hisham Issa.

– Den er veldig antireligiøs, men Shidiaq kom altså med sin egen arabiske bibeloversettelse et par år etter.

• Les også: Er teologi egentlig vitenskap?