Den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen med skipet «Admiral Tegetthoff» hadde som mål å finne Nordøstpassasjen da de la i vei nordover i 1872.

Med om bord hadde de hunder kjøpt av samer i Tromsdalen og den erfarne ishavsskipperen Elling Carlsen som los.

Hyllet rundt i Europa

– Noe av det mest spesielle med denne polarekspedisjonen er at vi ser at helt vanlige mennesker blir helter gjennom å ha prestert noe. Hundretusener av mennesker samlet seg rundt om i Europa for å hylle polarheltene.

– Men Carlsen valgte å bli igjen i Tromsø da resten av mannskapet fra denne historiske polarekspedisjonen dro på signingsferd i Europa.

Det forteller litteraturforsker Johan Schimanski ved Institutt for kultur og litteratur ved UiT – Norges arktiske universitet.

Han og historiker Ulrike Spring har nå samlet historien om heltene mellom to permer. Der beskriver de blant annet hvordan mannskapet fra turen ble bygget opp til å bli noen av sin tids aller største kjendiser.

– Det ble skrevet teaterstykker og dikt om dem. Pressen skrev tusenvis av artikler, og det ble holdt banketter og fester hvor enn de dro, sier UiT-forskeren.

Låste inn spriten

Ekspedisjonen ville ikke ha med flere nordmenn fordi norske sjømenn hadde rykte på seg på å være litt for glad i flaska og altfor sta.

– Staheten kombinert med god kunnskap om arktiske forhold kunne utfordre autoriteten til ekspedisjonsledelsen, sier Schimanski.

Men regnskapsfører Aagaard i Tromsø hadde ansvar for finansene mens de var i Nord-Norge, og Carlsen fikk være med. Alt av sprit ble låst inn om bord for å være på den sikre siden.

52 år gammel var Carlsen svært erfaren til sjøs og hadde blant annet vært med på å oppdage Kong Karls land øst for Spitsbergen.

Han var også den første i verden til å seile rundt Spitsbergen, og året før han mønstret på «Admiral Tegetthoff», hadde han funnet restene etter vinterleiren til William Barentsz på Novaja Semlja.

Fanget i isen

Det tok ikke lang tid før mannskapet mistet kontroll over skipet da det ble fanget i isen.

Og der de forventet å finne bare is og åpent vann, oppdaget de et landområde de kalte Frans Josefs land, etter keiser og konge Frans Josef I i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn.

Det ble mange tette møter med isbjørn. De hadde hatt tuberkulose og skjørbuk om bord, og til slutt måtte de forlate moderskipet, som lå fast i over tre meter tykk is. Etter nesten to år i isen la de i vei med hundesleder og lettbåter.

Tre og en halv måneder senere ble de berget av russiske fiskere ved Novaja Semlja. Da de ankom Vardø, var det ingen som trodde at de fortsatt var i live. Bare én mann var omkommet – av tuberkulose.

Et symbol for monarkiet

Som statsdannelse var Østerrike-Ungarn, eller Die im Reichsrat vertretenen Königreiche und Länder und die Länder der heiligen ungarischen Stephanskrone som det offisielt het, et lappeteppe av folkegrupper.

Da polarekspedisjonen så overraskende dukket opp igjen i 1874, knaket det allerede i relasjonene mellom folkene i dobbelmonarkiet, bare sju år etter unionen mellom kongedømmet Ungarn og keiserriket Østerrike.

– Sammensatt av deltakere fra de fleste land i monarkiet ble polareventyret et stort symbol for det ferske dobbelmonarkiet, og deltakerne ble konstruert som kjendiser og veldig viktig å feire, sier Schimanski.

Mannskapet bestod også av personer fra alle samfunnslag.

– Forskerne ble derfor feiret som representanter for det nye og moderne Østerrike-Ungarn. Nå kunne alle mennesker bli helter, ikke bare de kongelige eller adelige, sier UiT-forskeren.

Også i Tromsø ble det storslagen fest med 120 gjester.

– Men Carlsen gikk glipp av kjendisstatusen i Europa, sier Schimanski.

Fem år etter at Carlsen kom hjem, var det slutt på hans ishavskarriere. Han tok jobb som fyrvokter på Skrova fram til 1894.

Elling Carlsen døde i hjembyen Tromsø noen få måneder inn i det nye århundret, 18. april 1900. Han var da slått til ridder av St. Olavs orden og hadde mottatt Franz Josefs orden.

Referanse:

Schimanski og Spring: Passagiere des Eises. Polarhelden und arktische Diskurse 1874, Böhlau Verlag 2015.