Hva innebærer det å være en god mamma eller pappa?

Våre forestillinger om foreldrerollen avsløres når adoptivforeldre skal adoptere på ny.

Rapporter om foreldrene

Når foreldrene har blitt godkjent for adopsjon, skriver sosialarbeidere en rapport og sender den til det landet foreldrene skal adoptere fra.

Der argumenterer sosialarbeiderne for hvorfor søkerne egner seg som foreldre. Har foreldrene allerede adoptert, og ønsker et barn til, kan de dessuten vise til erfaringer med å ha barn. Den svenske forskeren Cecilia Lindgren har studert noen av disse rapportene om andregangs adopsjon.

Lindgren ville undersøke hva svenskene legger vekt på når de skal definere «gode foreldre». Hun fant at rapportene viser et bestemt bilde av foreldrene.

– De er lykkelige over å være foreldre og ser det som livets viktigste oppgave, sier hun til forskning.no.

Lykke, ro og tilfredsstillelse

Skal vi tro rapportene, er det å være foreldre preget av lykke, ro og tilfredsstillelse.

Foreldrene tar ansvar for barnets pedagogiske utvikling. De dropper fritidsinteresser og jobber mindre for å kunne sette barnets behov i sentrum. Barnet mangler likevel ikke grenser: regler og rutiner er viktige.

– Det er engasjement, tid, kjærlighet og respekt for barnet som individ. De tar det å være foreldre på stort alvor, og lar barnet ytre seg og påvirke familielivet, sier Lindgren, som er universitetslektor i barne- og familiestudier ved Linköpings universitet.

Tar ikke opp det som er krevende

Sosialarbeiderne presenterer fortellinger om adoptivforeldrene, ikke nødvendigvis en fullstendig beskrivelse av hverdagen deres.

Andre studier viser at foreldre ofte synes det er krevende å ha små barn, og vanskelig å leve opp til idealet om mye tid med barnet, påpeker Lindgren. Men slike aspekter tas ikke opp når adoptivforeldrene beskrives.

Hun understreker at hun ikke har undersøkt hvordan adoptivforeldrene egentlig er. Kanskje er de mer bevisste enn andre foreldre på å sette av tid til å skape tilknytning til barnet. Uansett løftes ikke eventuelle problemer fram i rapportene.

– Det som presenteres her, er et entydig bilde: De klarer alle utfordringene, sier Lindgren.

Et meningsfylt liv

I rapportene lar også sosialarbeiderne foreldrene fortelle:

«Kona mi og jeg har kommet nærmere hverandre etter at vi adopterte.»

«Livet sammen har blitt mer meningsfylt, og forholdet har blitt dypere.»

«Livet har blitt roligere.»

Sitatene framstiller det som at det å ha småbarn ikke har vært slitsomt eller en belastning på forholdet, men tvert imot har gitt foreldrene ro og mer nærhet til hverandre, skriver Lindgren.

Mor og far like involvert

Det finnes internasjonale retningslinjer om at myndighetene skal utrede om potensielle adoptivforeldre vil egne seg som foreldre, men de sier ingenting om hva det vil si å være en god forelder. Det er derfor interessant å se hva hvert enkelt land legger vekt på, mener Lindgren.

Forskning fra Nederland viser at sosialarbeidere løfter fram lignende egenskaper når de skal argumentere for hvorfor søkerne bør få adoptere, forteller hun.

De svenske rapportene røper dessuten den nordeuropeiske normen om kjønnslikestilling. Både mødre og fedre setter barnas behov først, tilbringer så mye tid med dem som mulig, og knytter nære bånd til barna.

«Glade, trygge» barn

Beskrivelsene av barnet peker også på at foreldrene har gjort en god jobb. Glad, trygg, aktiv og harmonisk, er ord som går igjen.

Lindgren studerte rapporter om 29 foreldrepar fra ulike deler av Sverige. De var i snitt rundt 40 år gamle da de søkte om å få adoptere sitt andre barn.

Rapportene var på 8-12 sider og forteller om familiehistorie, livssituasjon, jobb, økonomi, sosialt liv, helse, personlighet, ekteskap, motivasjon for adopsjon og kunnskap om og erfaring med barn.

Tross ulik bakgrunn beskrev familiene det å ha barn som meningen med livet.

Referanse:

Cecilia Lindgren: Ideals of parenting and childhood in the contact zone of intercountry adoption: Assessment of second-time adoption applicants in Sweden. Childhood 2015, DOI: 10.1177/0907568214566077. Sammendrag.