Fem steder rundt omkring i landet finnes det strengt hemmelige botilbud til personer som har vært utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold.

I seks måneder har de tilbud om å bo på et trygt sted med strenge sikkerhetstiltak, hvor politiet hele tiden gjør nye sikkerhetsvurderinger. 

– Mange av de unge som bor i det nasjonale botilbudet, har rystende voldshistorier. Noen har et ekstremt høyt trusselnivå. De må flytte bort fra familie, venner og nettverk og skaffe seg en ny identitet.

Det sier Julia Orupabo, prosjektleder ved Institutt for samfunnsforskning. Sammen med forsker Marjan Nadim har hun gjennomført en studie av behovene til ungdom som har vært utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold. De har sett på hvordan det nasjonale botilbudet møter behovene og følger opp de unge.

Både ansatte og beboere er intervjuet i studien.

Får omsorg og trygghet

Boligen som de unge flytter til, kan være et kollektiv eller en selvstendig leilighet. Der jobber det fagfolk som hjelper de unge, både med praktiske ting og utfordringer med mestring, tilknytning og selvbilde.

En av jentene, en relativt nyankommet innvandrer, forteller:

«Jeg var en jente fra en kultur hvor jeg gikk fra å være eiendommen til familien min, til å bli eiendommen til ektemannen min. Alle hadde gjort ting for meg. Det var et stort sjokk å komme til botilbudet. De lærte meg å ta bussen, hvordan våkne om morgenen, hvordan håndtere dagliglivet. Jeg lærte meg å snakke norsk, gå på skole, håndtere det offentlige systemet. Det har vært en stor endring i personlighet.»

De ansatte i botilbudet skal gjøre de unge rustet til å klare seg selv. Etter seks måneder må de bli i stand til å bo alene og mestre en hverdag uten familien – praktisk, sosialt og følelsesmessig.

– De vi har snakket med, opplever at de får dekket behovet for omsorg og det å tilhøre et fellesskap mens de bor i botilbudet. Ungdommene forteller at relasjonene kan bli så tette at de omtaler de ansatte som sin familie, mor og søster, sier Orupabo.

Et sjokk å flytte ut

Men etter seks måneder er det slutt.

For noen blir utflyttingen et sjokk. Det blir som å oppleve et nytt brudd med mennesker de har knyttet seg til. Mange blir helt alene i verden.

En tidligere beboer forteller:

«Jeg ringte de som jobber i botilbudet, og lurte på om jeg kunne komme på beboerlunsj for å prate, men de sa nei. Det skal mye til for at jeg spør om hjelp. Jeg er en stolt kvinne, jeg liker ikke å be om hjelp. Nå er den døren lukket for meg, jeg spør dem ikke igjen.»

På bar bakke

– Selv om mange av dem som bor i disse boligene, er født og oppvokst her i landet, kommer de ofte fra kontrollerte familier hvor andre har tatt valg for dem. Nå står de på bar bakke og må betale regninger og ordne alt det praktiske selv.

Mange trenger kunnskap om hvilken hjelp de kan få fra velferdstjenester som Nav, politi, psykisk helsevern og familietjenesten.

De færreste har likevel opplevelser av å bli nektet kontakt. Det de fleste forteller, er at oppfølgingen ikke er den samme. Beboerne savner at de ansatte tar mer kontakt. At de ringer for å høre om de har det bra eller kommer innom for en kopp kaffe.

– Men disse erfaringene oppleves forskjellig. Selv om beboerne har vært i samme kommune, kan de ha ulik oppfatning om oppfølgingen, sier Orupbao.

Må lære å stole på andre

Miljø handler om mer enn forholdet mellom den ansatte og den unge. Personalet må også lære beboerne å stole på andre mennesker, mener hun.

– Vi mener det bør være strengere krav til hvordan tilbudet må være forankret i hjelpeapparatet utenfor botilbudet. Noen av botilbudene er gode på det, mens andre overlater de unge mye mer til seg selv etter at de flytter ut.

Mange av de ansatte opplever at beboerne ikke er klare for å flytte ut etter den tilmålte perioden. De er ikke i stand til å ta kontakt med det ordinære hjelpeapparatet, men fortsetter å kontakte dem som jobber i boligene. 

Føler det som et svik

– Når man har skapt en sånn nærhet, er det ikke bare å flytte en sårbar ungdom over til nestemann i hjelpeapparatet. Vi mener det må være mye mer fleksibilitet etter utflyttingen, slik at ikke den unge føler at det blir et nytt brudd, sier Orupabo.

– Mange følte det som et svik da oppfølgingsteamet trakk seg tilbake.

I de kommunene forskerne mener lyktes med denne overgangen, koblet de seg på hjelpeapparatet utenfor boligen mens de unge fortsatt bodde der, slik at disse ikke var fremmede for dem når de flyttet ut.

Mange av de ansatte forskerne har intervjuet, sier at de mener at mange har behov for oppfølging av dem, ut over de seks månedene. Men dette er et dilemma. Hva gjør man når beboeren har behov for mer oppfølging?

Mange ansatte omgår retningslinjene

Mange omgår retningslinjene, mener forskerne. Hvis de opplever at de unge ikke er klare for å flytte ut, holder de ofte på dem lenger. 

«Vi kunne sagt nei, vi kan ikke hjelpe, men vi velger å hjelpe. Vi blir skvisa og dette blir en større og større utfordring,» sier en ansatt.

I praksis er det vanskelig å kutte båndene til tidligere beboere som ikke har noen andre i hele verden de kan støtte seg til.

En av de ansatte beskriver en typisk situasjon:

”Hun (en tidligere beboer) hadde bursdag og ville invitere oss. Hvordan kan vi si nei til noe sånt? Det er jo ingen andre å be.”

Vil se nærmere på funnene

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), som organiserer hjelpetilbudet, vil se nærmere på forskernes anbefalinger og  funnene i denne rapporten.

– Dette vil vi se nøye på i det videre arbeidet med bo- og støttetilbudet. Hva som eventuelt gjøres, eller hvordan det gjøres, er for tidlig å si noe om, sier direktør Mari Trommald.

Artikkelen ble oppdatert 02.03.2015, klokka 11.18.

Referanse:

Orupabo og Nadim: Miljøterapi med unge utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold (pdf). Rapport 2014:013, Institutt for samfunnsforskning.