Slakter norsk energibistand

1,3 milliarder mennesker mangler tilgang til elektrisitet i dag. Flertallet av disse bor i Sør-Asia eller Afrika sør for Sahara, ifølge Det internasjonale energibyrået.

Prisen på fornybare energikilder som solceller har sunket betraktelig de siste årene. Lave priser og tilgjengelig teknologi er likevel ikke nok til å sikre strøm til millioner av nye brukere.

Det har Utenriksdepartementet fått erfare. I en undersøkelse av norsk bistand til prosjekter for fornybar energi, er dommen fra Riksrevisjonen krystallklar: Norges bidrag har «i liten grad bidratt til økt fornybar kraftproduksjon». Bistanden var i stor grad basert på kjent teknologi som vannkraft, og beløp seg til nærmere ni milliarder kroner.

Hvorfor er dette så vanskelig?

– Bør snus på hodet

– I startfasen av prosjekter som dette har man ofte fokus på de tekniske løsningene, mens reparasjon og vedlikehold kommer i andre rekke, sier Hanne Cecilie Geirbo.

Hun er doktorgradsstipendiat ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo.

– Jeg mener det bør snus på hodet. Reparasjon og vedlikehold tilpasset de lokale forholdene bør påvirke valget av tekniske løsninger, sier Geirbo.

I fire år har hun studert et pilotprosjekt i Bangladesh, et samarbeid med det bangladeshiske teleselskapet Grahmeenphone, hvor Telenor er deleier, og Universitetet i Oslo. Erfaringene fra prosjektet publiseres nå i rapporten Solar powered village electrification based on mobile network infrastructure.

Sosial teknologioverføring

Prosjektet fant sted i en landsby som ligger en dagsreise fra hovedstaden Dhaka. Et mobiltårn kledd med solceller ga strøm til 136 husstander og to templer i landsbyen, via et såkalt mini-grid.

Selv én lyspære gav familiene en enklere hverdag. I tillegg gav anlegget nok strøm til et lite datasenter for landsbybeboerne.

Geirbo påpeker at slik nyskaping krever store ressurser og god planlegging, og ikke minst lokal kulturforståelse.

På et besøk i landsbyen oppdaget hun for eksempel at forretningsmannen Ripon, som hadde ansvaret for å rengjøre solcellene, ikke hadde gjort jobben sin. Dette til tross for at han fikk provisjonslønn for å drifte strømnettet og gratis strøm til å drive datasenteret. Solcellene fungerte dårligere når de ble skitne.

Forklaringen fikk forskerne da de intervjuet en av landsbyboerne:  

 «For alle har en viss vekt, en posisjon. Ripon eier en butikk. Ripon som butikkeier har en viss vekt i lokalsamfunnet. Han har et rykte å ivareta.»

Ripons posisjon som forretningsmann ville blitt svekket hvis andre så ham vaske solcellene. Uten autoriteten som følger av denne posisjonen kan han ikke sørge for at folk betaler avgifter og lar være å tjuvkoble strøm.

– Eksempelet viser at det ikke finnes én fellesløsning for å gi tilgang til energi på tvers av land og kultur, forteller Geirbo.

Infrastruktur

I doktorgradsavhandlingen ser Geirbo på hva som skal til for å bygge og opprettholde et strømnett i en landsby som mangler grunnleggende infrastruktur. Ideen om et felles strømnett for husstander, som i Norge, forutsetter at bygningene er permanente.

Slik er det ikke nødvendigvis i en landsby i Bangladesh. Her kan husene falle fra hverandre i regntiden, de kan flyttes eller bli slått sammen med nabohuset. Flom er et særlig problem.

– Prosjektene må også tilpasses landskapet, bosettingsmønster og andre stedsspesifikke faktorer, sier Geirbo.

Forretningsmodeller

En annen utfordring i Bangladesh er at betalingsmønstrene er forskjellige fra det typiske systemet strømleverandører bruker. Ettersom sesongarbeid er svært utbredt, betales gjerne regninger i større summer ved store festivaler, heller enn regelmessig.

– Dette viser at infrastruktur er en prosess heller enn en fiks ferdig løsning. For å lykkes med å iverksette ny teknologi, må man følge opp over tid og gjøre nødvendige tilpasninger, sier Geirbo.

Flertallet av bangladeshere i byområder har mobiltelefon, så mye av konkurransen om de nye kundene foregår på landsbygda. Men hva skal man med mobildekning dersom man mangler strøm til å lade mobilen?

Pilotprosjektet var blant de første som brukte en mobilmast som utgangspunkt for å distribuere strøm.

– Modellen vi prøvde er en av mange mulige for landsbyer som dette. Det gikk ikke helt som vi hadde tenkt, men dette var nybrottsarbeid. Sånn er det med innovasjon. Vi kan ikke vente på den ideelle modellen, da kommer vi ingen vei, sier Geirbo.

På slutten av perioden ble strømnettet til landsbybeboerne lagt ned, fordi det ble for ressurskrevende. I dag går strømmen til datasenteret og en skole i landsbyen i stedet.

Veien framover

– Hva er så de største utfordringene for å nå de som ikke har strøm i dag?

– Det er særlig drift og vedlikehold av teknologien som er vanskelig. Å sette i gang er relativt greit, men å sikre kontinuitet og finansiell bærekraft er utfordrende, sier Geirbo.

Hun forteller videre at strømleverandører nøler med å investere i fattige områder.

– Men hvis et teleselskap garanterer å kjøpe en viss mengde strøm til å drive basestasjoner i et slikt område, gjør dette strømleverandøren i stand til å levere strøm til kunder med lav inntekt uten å tape på det, sier Geirbo.

Hun understreker at utbredelsen av infrastrukturen for mobiltelefoner i fattigere deler av verden har vært en stor suksess.

– Svært mange har nå mobiltelefon. Nettverket av mobilmaster kan være en av flere inngangsporter for å skaffe elektrisitet til folk i avsidesliggende strøk, sier Geirbo.