Flere barn var overlatt til seg selv i møte med nyhetsstrømmen etter 22. juli 2011, viser ny studie.

– De fleste hadde snakket med foreldrene sine om terrorhendelsene den dagen det skjedde eller i dagene etter, men ingen nevnte dagsaktuelle samtaler med voksne da vi intervjuet dem sju måneder etter.

Det forteller forsker Beate Fosse Jørgensen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Sammen med andre forskere intervjuet hun 54 barn sju måneder etter terrorhendelsene. Barna, som var i alderen seks til åtte år, gikk ved to ulike skoler, én i Oslo og én på Sørlandet.

Forskerne spurte barna om hva som skjedde 22. juli og hvor de fikk informasjon om det som skjedde.

Media og jevnaldrende synes å være barnas viktigste kilde til informasjon, ikke foreldre og lærere. Barna søkte aktivt informasjon, primært via TV, men også via aviser, radio og internett.

Studien er nylig publisert i tidsskriftet Psychology Research and Behavior Management.

Er han på rømmen?

Da forskerne gjorde sine intervjuer med barna var rettssaken i gang. Anders Behring Breivik hadde allerede sittet flere måneder bak lås og slå på Ila landsfengsel. Men dette visste ikke mange av de barna som forskerne intervjuet. De gikk derfor fortsatt rundt og var svært engstelige for ham.

Flere blandet fantasi og virkelighet. Dette gjorde at historiene deres i ulik grad avvek fra den virkelige historien, slik den ble framstilt i mediene.

• Les også: Hvilke bilder så vi av 22. juli-terroren?

Noen barn mente de hadde hørt på TV at terroristen hadde rømt fra fengselet. Andre mente at de hadde hørt at han nylig hadde vært på den lokale butikken og drept noen med kniv.

– Barn på alle klassetrinn fortalte historier som avvek ganske mye fra den virkelige historien. Flere barn fortalte historier som faktisk fremsto som enda mer skremmende enn det som skjedde i virkelighet, forteller Jørgensen.

«Er dette noe som skjer hele tiden?»

Tredjeklassingene klarte å beskrive hendelsesforløpet denne dramatiske julidagen i 2011 tydeligere enn de mindre barna.

Men også blant tredjeklassingene var det flere som ikke visste at terroristen var fengslet. Akkurat på denne tiden var det en pågående debatt om hvordan han skulle ivaretas, om han skulle i fengsel eller til behandling. Dette slet mange barn med å forstå.

• Les også: Sangtekster bearbeider traumer for barn

«Nå har de funnet ut at han ikke vet hva han gjorde. Det er litt rart at han er i fengsel når han ikke vet hva han har gjort», var det en jente som sa.

Hun henviste til den første av de psykiatriske rapportene der gjerningsmannen ble diagnostisert med paranoid schizofreni.

En annen jente spurte forskeren: «Er dette noe som skjer hele tiden?»

Skolene gjorde svært lite

Forskerne var i utgangspunktet interessert i å finne ut hva de minste skolebarna visste om terrorhendelsene, men de ønsket også å få et innblikk i hva skolene hadde gjort etter 22. juli.

Alle skoler i Norge hadde fått et skriv fra kunnskapsministeren ved skolestart med nasjonale føringer om hvordan de skulle ivareta barna etter 22. juli. Her ga myndighetene råd om hvordan lærerne og rektorer rent praktisk kunne ta det opp på skolene. Dette innebar samtaler og minnemarkeringer.

«Det er viktig at alle skoler markerer og følger opp det som har skjedd når de startere i august», sa daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen.

Det viste seg at bare tre av ni lærere ved de undersøkte skolene hadde tatt opp terroren i klasserommet etter at skolen startet igjen i august. Ingen hadde hatt minnemarkeringer, slik det ble anbefalt.

Forskerne kan ikke si om dette er en tendens i skolene generelt, til det er utvalget for lite.

• Les også: Barnehjernen kan få sår som ikke gror

I én av klassene som hadde snakket om terrorhendelsene, fortalte seks av åtte barn en historie om en jente som hadde overlevd fordi hun hadde lagt seg ned og spilt død.

Historien kom opprinnelig fra NRKs Supernytt, som er tilrettelagte nyheter for barn. Denne ble det snakket om i klassen sammen med læreren.

– Historien fikk en form for lykkelig slutt. Den representerte en strategi for å overleve. For disse barna var ikke historien om terroren i like stor grad skremmende som for de andre barna, forteller Jørgensen.

Rektorer takket nei til forskerne

Terrorhendelsene var fortsatt dagsaktuelle da forskerne ba skolene om å delta i studien. Rettssaken og historier fra overlevende og pårørende preget fortsatt TV-nyhetene, førstesidene av avisene, radiosendingene og en rekke nettsider.

– Til tross for dette opplevde vi at flere rektorer avviste forskningsprosjektet. Begrunnelsen var at terroren var noe barna hadde glemt og lagt bak seg. Det var noe vi ikke burde rippe opp i.

• Les også: Hva gjør skolen når en elev dør?

Men barna hadde ikke glemt terrorhendelsene. De kunne fortelle detaljrike historier fra dagen det skjedde og nyheter de hadde sett.

– Barna vi intervjuet ble ikke redde av intervjuene. Redselen var der allerede, sier forskeren.

Vi er avhengige av å finne sammenhengen

Dag Skarstein, nå forsker ved Høgskolen i Oslo, har også deltatt i denne studien. Han mener det er svært viktig å støtte barn i deres forsøk på å forstå hendelser som potensielt er skremmende. Det er sammenhengen som gjør at vi kan føle oss trygge, forteller han.

– For at noe skal kunne forstås, må dette “noe” settes inn i en meningsgivende sammenheng. Fortellingen er vår mest grunnleggende måte å skape slik sammenheng på, enten man er barn eller voksen. En sammenhengende fortelling gir oss på forunderlig vis trygghet ved at den sikrer forståelse.

Hendelsene 22. juli var kanskje spesielt komplisert å skape sammenheng i. Det var to ulike hendelser på to ulike steder, og man bare kan forstå dem hvis man forstår terroristens intensjoner og tenkemåte. Mediene presenterte hendelser, stykkevis og delt, med nye oppslag hver dag. Selv vi voksne strevde med å skape en forståelig sammenheng, mener Skarstein.  

Årsaken til at de fleste barna følte utrygghet i tiden etter 22. juli, er at de ikke hadde fått støtte hos voksne til å forstå det som ble sagt i mediene, mener forskeren.

– Det vi kan lære av denne studien, er at barn søker informasjon på samme måte som oss voksne. De er ofte overlatt til mediene for å finne denne informasjonen. Men mediene er ikke tilrettelagt for dem, men tilpasset voksne. De trenger derfor vår hjelp til å skape en fortelling som gir mening og forståelse.

Referanse:

Jørgensen, Skarstein og Schultz: Trying to understand the extreme: school children’s narratives of the mass killings in Norway July 22, 2011, Psychology Research and Behavior Management, februar 2015, doi: 10.2147/PRBM.S73685.