Takket være historikerne vet vi i dag en del om hvordan overklassen levde for både hundre og fem hundre år siden. Men vår egen overklasse er vi ikke like interessert i, ifølge Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås.
Sist helg publiserte Aftenposten Åmås’ liste over de ti norske tabuene. Her finner vi både ensomheten, fattigdommen, den naturlige nakenheten og den frivillige barnløsheten. Temaer vi kan nikke vedkjennende til. Men så dukker det opp en liten raring: Den nye økonomiske overklassen.
Ikke de rikeste, men de nest rikeste blant oss, ifølge Åmås. Denne stadig voksende delen av befolkningen som tjener 5 til 25 millioner kroner i året og akkumulerer betydelige formuer.
Men det Åmås ikke går nærmere inn på, er hvorfor dette er et tabu. Hvorfor dette er så vanskelig å ta i og reflektere rundt?
La oss derfor fortsette å grave der Åmås setter punktum.
Utfordrer likhetsidealet
Poenget er at den nye overklassen utfordrer det norske likhetsidealet. Det at vi har en voksende andel rike, forkludrer selve bildet av Norge som et samfunn der alle har like muligheter. For hva om den private rikdommen hadde vært vekslet inn i goder som fellesskapet kunne dratt nytte av?
Det er vanskelig å kritisere de andres rikdom og forbruksvaner. Vi vil jo ikke bli beskyldt for ikke å unne dem både pengene, fremgangen og suksessen.
Men hva vet vi egentlig om dem, vi som ikke kjenner dem?
Ikke så mye. Og det er noe av problemet. Det er rett og slett for lite kunnskap om elitene i Norge.
Opptatt av lavstatusgrupper
Det har sjelden blitt stilt spørsmål ved faktiske ressursforskjeller i Norge. I jantelovens navn har eliten stort sett visst at de ikke skal stikke seg frem eller bli for høye på pæra. Slik unngår de nemlig at det blir rettet negativ oppmerksomhet mot egne privilegier.
Resultatet er at samfunnets privilegerte har fått leve sine liv mer eller mindre frikoblet fra journalistenes og forskernes kritiske blikk. Presseoppslag om de rike handler som regel mer om beundring av store pengebinger, overdådige fester og hyllester av god smak enn å avdekke skjevheter og skjulte maktstrukturer.
Samfunnsforskerne på sin side har tradisjonelt vært mest interessert i de svake gruppene i samfunnet: arbeiderklassen, minoriteter, fattige og ulike subkulturer. Bare tenk hvor mange timer med feltarbeid som er tilbakelagt i Groruddalen. Men vi har ikke klart å fange godt nok opp det som rører seg på toppen av samfunnspyramiden.
Vi mangler for eksempel en bredere innsikt i hvordan de rike lever og forbruker, hva slags holdninger de har og hva de tenker om sin egen rikdom. Kanskje det er på tide å vende forskerblikket mot Holmenkollen?
Gylne ghettoer
Når det er sagt, så finnes det ferske eksempler på at forskere har begynt å klatre oppover samfunnsstigen. Her trengs det likevel stadig nytt påfyll, fordi trendene skifter så raskt.
Et viktig bidrag er likevel boken Elite og klasse i et egalitært samfunn som kom ut i fjor. Her får vi vite at det finnes en elite av næringslivsledere som skiller seg fra den økonomiske overklassen ved at de også er store eiere. Vi får bekreftet at den norske formues- og eiereliten i økende grad reproduseres gjennom arv og at arv har blitt en stadig viktigere vei til rikdom. Slik den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty har vist at er tilfelle i resten av verden.
I boken refereres også en annen studie, som viser at overklassen og øvre middelklasse i Oslo i stadig større grad klumper seg sammen. Forskerne avblåser ghettotilstander blant de fattige, og mener vi heller bør rette søkelyset mot de gylne ghettoene i Holmenkollen, på Bygdøy, Kjelsås, Nordberg og deler av Nordstrand.
Årsaken til at dette skjer, mener de, er et deregulert boligmarked, der inntektselitens økende økonomiske forsprang bidrar til at de kan velge fra øverste hylle.
Og konsekvensene – ja, de kan for eksempel leses ut fra Ung i Oslo-undersøkelsen. Der får vi vite at ungdommene generelt holder seg mer hjemme og sjelden eller aldri møter ungdom på tvers av byens vest- og østkant.
Spesielt optimistiske for integreringen er det ikke, og det forsterker bare de stereotype oppfatningene folk fra øst og vest måtte ha om hverandre.
Mer opptatt av eliteforskere
Det er imidlertid ikke bare enkelt å begynne å forske på folk på samfunnstoppen.
For det første er det lite informasjon å hente om dem fra offentlige databaser. De er også ofte for få til å komme med i kvantitative spørreundersøkelser, som ofte bare omfatter tusen til noen få tusen personer.
Et annet problem er at de rike sjelden eller aldri vil stille opp.
For noen år siden spurte sosiolog Katrine Fangen om ikke «den tilsynelatende likheten mellom middelklasseforskerne og overklassen er en årsak til at det for forskerne er mer eksotisk og interessant å forske nedover».
Jeg tror at mange av dagens samfunnsforskere har vært med på bratte nok klassereiser til å anse overklassen som eksotisk nok for et feltstudium.
En kanskje større barriere er det å fortelle høyt at du skal vie forskerkarrieren din til noe som ikke er utpekt som et samfunnsproblem. Det er for eksempel mer heltemodig å si at du skal tilbringe uker og måneder blant tiggere og rusmisbrukere enn blant lysekroner og italiensk design på Oslo vest.
Et større problem er nok at det er vanskelig å få forskningsmidler. Så lenge myndighetene har bestemt at utfordringene i samfunnet er rus, kriminalitet, overgrep og psykiske lidelser, så vil også forskningen rettes nedover.
Forskningsrådets programområder er i sin tur avhengige av bevilgninger fra departementene, og slik det ser ut nå, kan det virke som om det er viktigere å dyrke frem eliteforskere enn å forske på eliten.
Satire fra Ullevål Hageby
Fritt Ord-direktøren Knut Olav Åmås etterlyser uansett økt offentlig oppmerksomhet og refleksjon om rikdom.
Aftenposten bidro forsåvidt med det da den i en artikkelserie i 2013 spurte hva rikdommen gjør med oss. Problemet var bare at spørsmålet ble stilt generelt. Vi ble alle dratt inn i et slags stort rikt «vi», som om vi alle lever i en gyllen ghetto. Det handler om å se forbi Michael Kors-veskene, som har blitt allemannseie, og se etter forskjellene som utgjør en viktig forskjell.
Andre som har pirket i rikdomstabuet, er NRKs satireserie Kampen for tilværelsen.
Serien henter inspirasjon fra Christian Krohgs kjente maleri med samme navn, som skildret datidens største tabu, nemlig fattigdommen. Nå blir vi imidlertid tatt med inn bak de tunge eikedørene til kultureliten i Ullevål Hageby, der vi får ta del i de mer eller mindre absurde hverdagssituasjonene de tilsynelatende mest vellykkede blant oss, strir med. Kontrasten er enorm til de østeuropeiske fremmedarbeiderne som blir hyret inn når hekken skal flyttes 30 centimeter for å slippe til mer lys, eller for å sørge for at badet nok en gang har den tidsriktige finishen.
De dumme og kjedelige
Satire der altså. Men de få kvalitative studiene som finnes om den norske eliten, viser at virkeligheten kanskje ikke er så annerledes.
I en fersk studie av 13 familier som lever tett på den globale finanskapitalen, møter vi mødre som har hoppet av en jus- eller finanskarriere for å være hjemme og gjøre barna rustet for den beinharde globale konkurransen. Vi møter familier som nøye har valgt ut det rette nabolaget for seg og sine nærmeste, og der en eksepsjonelt høy levestandard er helt normal.
En annen undersøkelse blant 46 personer i oljebyen Stavanger gir et ganske oppsiktsvekkende vitnesbyrd om hvilke holdninger folk fra overklassen og øvre middelklasse har – både til seg selv og andre.
Som når «Lucas», advokat i 30-årene, blir spurt om hva slags mennesker han liker å omgås:
«Intelligente folk, rett og slett. Folk må være interessante og underholdende. Gud, så mye kjedelig folk det er rundt omkring. (…) Når jeg er på middagsselskaper, for eksempel, så passer jeg veldig på hvor jeg setter meg, nettopp fordi jeg ikke vil kjedes i hjel. Eller fordi jeg synes folk er dumme i hodet. Og blir jeg utsatt for dumhet, da har jeg lav terskel for å gå vekk. Jeg vil være rundt folk som er smarte og kunnskapsrike.»
Her spares det ikke på karakteristikker om de andre. Men som et av intervjuobjektene erkjenner:
«Jeg er glad dette intervjuet er anonymt».
En privatsak?
Graver vi dypt nok i den kultursosiologiske litteraturen, får vi altså små glimt av hva som rører seg på samfunnstoppene.
Mer opp i dagen er det når for eksempel kronprinsparet velger å ta barna ut fra den offentlige skolen for å starte på privatskole. Men ofte blir disse debattene tatt ned, med henvisning til at dette er et privat anliggende. En privatsak som vi andre ikke trenger å bry oss med. For vi er vel ikke smålige?
Jeg tror imidlertid det er viktig å få opp flere slike debatter. Det kan kjennes både vondt, vanskelig og klamt. Men bare slik kan vi få opp en diskusjon om hva slags samfunn vi ønsker oss i fremtiden. Og da må også forskerne og ikke minst de som sitter på pengesekken komme tydeligere på banen.
Hvis vi da ikke skal overlate til fremtidens historikere å tolke vår samtids overklasse?
Referanser:
Helene Aarseth. Næringslivselitens familiekulturer i det moderne Norge. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo, 2014.
Olav Korsnes, mfl. (red.) Elite og klasse i et egalitært samfunn. Universitetsforlaget, Oslo 2014.
Leave a Reply