– Opec, det vil si Saudi-Arabia, kan velge om de selv eller andre skal kutte produksjonen for å stabilisere prisene. Jeg mener de har veldig mye makt når de kan ta det valget. Nå har de valgt at andre skal ta kuttene, sier professor Dag Harald Claes ved institutt for statsvitenskap.

Oljen pipler nærmest opp av seg selv i Saudi-Arabia. Med verdens laveste produksjonskostnader og et av verdens største produksjonsvolum har de valget mellom å redusere produksjonen for å presse prisene opp, eller å la prisene falle til konkurrenter presses ut av markedet. 

Fortsetter som før

Opec-landene var samlet til sitt halvårige møte i juni. De kunne da ha valgt å redusere oljeproduksjonen i et forsøk på å bremse nedgangen i oljeprisene.

Konklusjonen av møtet ble den samme som for et halvt år siden: Opec-landene fortsetter å produsere olje som før. I stedet for å prøve å kontrollere prisene vil de la markedet gjøre andre lands oljeproduksjon ulønnsom.

Før det forrige Opec-møtet i november var det ventet at kartellet ville redusere produksjonen for å bremse prisnedgangen. Dette har vært strategien ved tidligere prisfall. I november ble det imidlertid klart at Opec har endret strategi.

– Et paradigmeskifte, sier Claes som mener at Saudi-Arabia kan komme styrket ut av dette paradigmeskiftet.

– Forståelig

Claes forstår godt den nye linjen til Opec. Sammen med to andre forskere har han i en artikkel i Carnegie Endowment for International Peace sett lenger bakover i historien enn mange andre oljeanalytikere.

– Det valget Opec har tatt nå, er helt i tråd med det vi kan forvente når vi husker hva som skjedde på 1980-tallet, sier Claes.

Den stigende kurven for oljeprisen fra 2002 til 2013 er nærmest identiske med kurven fra 1970-tallet. På 1970-tallet førte den kraftige prisøkningen til at mange nye land satset på oljeproduksjon: Norge, England, Sovjetunionen, Alaska og Mexico. Da tilbudet økte, begynte prisene å synke. I et forsøk på å bremse prisnedgangen reduserte Opec produksjonen i 1982.

Men dette førte bare til at produsentene utenfor Opec økte sin produksjon, og prisene sank videre. Det eneste resultatet for Saudi-Arabia, som i praksis tok hele Opec-reduksjonen, var at de tapte markedsandeler.

I 1986 valgte Saudi-Arabia å øke produksjonen igjen. Da ble markedet overmettet, og prisene stupte med over 50 prosent på et år. På sikt fikk dette positive konsekvenser for Saudi-Arabia. Oljeprodusenter i USA og Nord-Europa hadde for høye produksjonskostnader til å overleve med så lave oljepriser, og Saudi-Arabia tok tilbake markedsandelen sin.

– Denne gangen har prisøkningen fra 2002 ført til at det ble lønnsomt å utvinne skiferolje i USA, og i løpet av de siste årene har USA plutselig blitt en av verdens største oljeprodusenter. På grunn av den kraftige økningen i tilbudet, begynte prisene å falle i fjor, sier Claes.

– Godt rustet til prisfall

Han forventer ikke at Saudi-Arabia vil gi fra seg markedsandeler igjen når historien nå gjentar seg.

Statsviteren mener at Saudi-Arabia er godt rustet til å takle prisfallet. I motsetning til på 1980-tallet har de penger på bok. Og de har mulighet til å redusere utgiftene.

– Oljeanalytikere snakker om hvilken oljepris Saudi-Arabia trenger for å balansere statsbudsjettet sitt. De snakker som om statsbudsjettet er en fast størrelse. Men det er fullt mulig å redusere statsbudsjettet. Norge har gjort det flere ganger, og det er enda lettere i et land uten demokrati.

– Dessuten er ikke statsborgerne i Saudi-Arabia fattigfolk. Jeg tviler på at det blir noe folkeopprør som følge av en reduksjon i statsbudsjettet, sier Claes.

– Alle i kongefamilien i Saudi-Arabia husker 1980-tallet. De har skjønt at det er best å ta en hestekur nå og bli kvitt konkurrenter, legger han til.

Skiferoljen balanserer prisen

Det er imidlertid vanskelig å forutsi når konkurrentene forsvinner. I Nordsjøen er investeringskostnadene høye, men når oljerørene først er på plass suger de opp olje i flere tiår. I Nordsjøen er det derfor lite aktuelt å redusere produksjonen når den først er i gang.

Både i Midtøsten og i USA er det lettere å skru kranene av og på. Når Midtøsten ikke skrur igjen kranene, kan det se ut til at de amerikanske skiferoljeprodusentene tvinges til det.

– Det kan se ut som vi er på vei dit at oljeprisen blir balansert av de amerikanske oljeprodusentene. I USA er det mange private selskaper som produserer olje, så dette er selvfølgelig helt kommersielt styrt. Det positive med det amerikanske arbeidsmarkedet i denne situasjonen er at folk ikke er fast ansatt, så det er lett å stoppe produksjonen på kort tid, sier Claes.

Stort rom for å kutte

Spørsmålet er når oljeprisene når det punktet der skiferolje blir ulønnsomt, og produsentene stenger kranene. Skiferoljeprodusentene i USA har klart seg bedre enn forventet. Da inntektene begynte å synke i fjor, viste det seg at de hadde stort rom for å kutte kostnader og effektivisere driften – slik Norge gjorde i Nordsjøen på 1980-tallet.

– For et år siden ville nok mange sagt at 60 dollar fatet var grensen. I dag er dette mer usikkert, sier Claes.

Og selv om skiferoljeproduksjonen stopper opp, er det ikke sikkert at prisfallet stopper. Produksjonen kan nemlig øke i andre land. Claes tror dette er spesielt aktuelt i Iran.

– Hvis Iran får på plass en atomavtale, kan sanksjonene mot landet oppheves. Da kan oljeproduksjonen i Iran økes raskt, sier han.

Han poengterer at det er vanskelig å spå hva som skjer med oljeprisene framover. Mens noen mener at vi er inne i en kortsiktig nedgang, er det andre som mener at prisene aldri vil stige til gamle høyder. Historien har vist at det er de som prøver å spå oljeprisutviklingen, ofte bommer.

Referanse:

Claes, Goldthau og Livingston: Saudi Arabia and the Shifting Geoeconomics of Oil, Carnegie Endowment for International Peace, 21. mai 2015.