Tallene som viser hvor mye penger myndigheter jorda over bruker på forskning og utvikling i fornybarsektoren, er å finne i en britisk rapport. Bak utgivelsen står et forum ledet av professor som var vitenskapsrådgiver for statsministrene Blair og Brown. 

– Når klimakrisa er her, og under to prosent av verdens offentlige forskningsressurser går til teknologi som vil gi samfunnet mer fornybar energi, da er det noe som er riv, ruskende galt, sier klimadirektør Nils A. Røkke ved Sintef.

Han er selv akkreditert til høstens klimatoppmøte i Paris. Der håper Røkke på et vedtak som vil bli kimen til en global teknologisk dugnad: et forsknings- og utviklingsprogram for klimateknologi som verdens land bevilger penger til over sine statsbudsjett, og som via ulike mekanismer vil få tilført midler også fra private aktører.

Håper å åpne noen øyne

– Får du som akkreditert deltaker mulighet til å påvirke noen på klimatoppmøtet?

– Jeg håper det. Jeg skal lede en paneldiskusjon og selv holde et innlegg i et annet panel. Så jeg håper å bidra til at noen får øye på misforholdet mellom problemets størrelse og den innsatsen verdenssamfunnet legger for dagen.

– For meg blir toppmøtet også en viktig arena for dialog med beslutningstagere i industri, folk fra våre hjemlige departement og norske og europeiske politikere.

• Les også: Den vanskelige klimarettferdigheten

Den virkelige månelandingen

– Hvorfor mener du det er realistisk at Paris-møtet vil gå for en global klima-teknologisk dugnad?

– For det første fordi mange ledere i verden har latt seg inspirere av initiativtakerne til det britiskfødte «Global Apollo Programme to Combat Climate Change» og av professor Jeffrey D. Sachs fra Columbia University.

– Disse brenner alle for samme ide: bruk av kraftfulle offentlige pengepotter à la Kennedys månelandingsprosjekt til å utvikle effektiv klimateknologi.

– For det andre fordi Paris-møtet har en form for teknologi-protokoll. Den er streng tatt tiltenkt teknologioverføring til lavinntektsland. Men det vil være fullt mulig å utvide den i retning av en global dugnad for utvikling av ny teknologi.

– Det er jo heller ingenting i veien for at verdens ledere kan foreslå en ny mekanisme som er konkret og som vil vise verdens befolkning at de tar behovet for klimateknologi på alvor.

Prisen må ned

– Hvorfor har du sånn tro på at nettopp teknologisk forskning og utvikling kan utgjøre en forskjell?

– Fordi forskning og utvikling kan gjøre ny fornybar energi billig nok til å slå gjennom i skikkelig stor skala. Skal et slikt gjennomslag komme, må grønn energi bli like billig som kull. Og for fossil energi er fangst og lagring av CO₂ helt nødvendig.

• Les også: Spår lite ambisiøs klimaavtale

En ansporing for de beste

– Hvordan skal en slik dugnad gjennomføres rent praktisk?

– Omtrent som når forsknings- og industrimiljøer i Europa søker EUs rammeprogram om forskningsprosjekter. Dugnaden med sin tilhørende pengepott kunne bli en spore for de beste fagmiljøene i verden til å gå sammen.

– De som er flinkest til å utvikle solcellematerialer, for eksempel, inklusive norske fagmiljøer, kunne søke i fellesskap på utlysninger innenfor sitt fagfelt. Tilsvarende internasjonale klynger ville da poppe opp på område etter område.

– Det er ekstremt viktig at industrien inkluderes i dette. Det er de bedriftene som fanger opp ideene på rett stadium som kan utvikle disse til produkter i et marked som etterspør lavutslippskraft og -produkter.

Vil legge sokkelen på bordet

– Hva kan Norge legge på bordet i Paris for å stimulere til den dugnaden du ønsker deg?

– Først og fremst stille norsk sokkel i Nordsjøen til disposisjon for lagring av CO₂ fra store utslippskilder i hele Europa. Vi sitter på verdensdelens største mulige lager for CO₂. Og både det internasjonale energibyrået IEA og FNs klimapanel er klokkeklare på at togradersmålet ikke lar seg nå uten fangst- og lagring av CO₂.

– Hva med Norges rolle som olje- og gassprodusent? Må vi signalisere at vi er villige til å la ressurser bli liggende igjen i bakken? Eller si oss villige til å ta en større del av regninga for klimatiltakene, i og med at vi utnytter ressurser som bidrar til CO₂ -utslippene?

• Les også: – Helt urealistisk med enighet om pengesum i klimaavtalen

– Vi må komme på offensiven igjen. Klimatoppmøtet er tidenes sjanse til å ta lederskap og vise at vi kan gjøre de viktigste eksportproduktene våre mer bærekraftige og attraktive. Tenk om vi lager hydrogen av naturgassen, selger denne grønne energibæreren til Europa istedenfor gass og så lagrer CO₂ fra hydrogenproduksjonen under Nordsjøen.

– Eller vi kan starte med å lagre CO₂ fra Europa i mengder som tilsvarer de utslippene vi forårsaker.

Tyskere og dansker har vist vei

– Hva gjør deg så fast i troen på at teknologi kan dempe klimakrisen?

– Ikke minst det Tyskland har fått til på solcellesiden. Tyskerne har lyktes med tidenes utplassering av solceller, ved å la kollektivet betale for det. Ved å trappe subsidiene gradvis ned har landet bidratt til å tvinge fram stadig billigere solkraft. Også Norge har del i solcelleeventyret, og her er det fortsatt mye å hente.

– Jeg er også imponert over det Danmark har fått til i vindkraftsektoren. Bare se på den leverandørindustrien landet sitter med. Det hele som følge av en satsing i det offentliges regi. De to landene har vist at det er mulig å nå langt ved å lage offensive strategier og etterpå holde seg til dem.

– På det tidspunktet der alle synes slike planer er en god ide, er det for seint. Det er ikke slik at man må sitte og vente på markedet. Et lands handlinger innenfor et felt kan skape et marked og en påfølgende snøballeffekt. Men tradisjonell økonomisk teori kan ikke forholde seg til slike mekanismer.

• Les også: 7 råd for å kutte CO2-utslippet ditt

Planøkonomi fra finanshovedstaden

– Så noen nasjoner er villige til å betale for klimakostnadene alt i dag, og ikke bare velte dem over på framtida?

– Se bare på Storbritannia. Der har staten laget en garantiordning. Uansett hva den framtidige strømprisen blir, så er produsenter av ny fornybar energi garantert et på forhånd avtalt beløp for hver kilowattime de leverer. Om markedsprisen på strøm skulle bli lavere enn dette beløpet, så vil det offentlige altså betale ut mellomlegget.

– Det er rene planøkonomien. Utarbeidet i landet som huser finansnæringens hjerte!

– Du setter din lit til forskning og utvikling – aktiviteter som av sin natur ikke alltid klarer å nå de målene som defineres på forhånd?

– Jeg sier som gründerne i Silicon Valley: Det er lov å mislykkes, men ikke å gi opp. Om så 90 prosent av forskningen i en global klimadugnad ikke skulle komme i mål, så setter jeg min lit til at de 10 prosentene som blir vellykket, er nok til å gjøre en betydelig forskjell, sier Nils A. Røkke.