Ingen har lenger tro på en juridisk bindende avtale om hvor mye klimagasser landene kan slippe ut nå når en ny internasjonal klimaavtale forhandles fram på FNs klimatoppmøte i Paris som startet i går.
Avtaleutkastet gir likevel håp om en bindende avtale om at landene skal fastsette egne utslippskutt og rapportere om hvordan de ligger an.
– Det som gjør meg litt optimistisk, er at en ny felles avtale vil bety økt fokus på klima i hvert enkelt land og at det blir lettere å få folk til å forholde seg til et strammere klimaregime, sier Oluf Langhelle.
Statsviteren ved Universitetet i Stavanger har fulgt klimaforhandlingene i en årrekke. Langhelle mener vi kan stå overfor en endring mot en større oppmerksomhet på klimapolitikken, men han påpeker at også det motsatte kan skje.
– Hva som endelig kommer til å stå i en ny avtale som skal stake ut kursen fram mot 2050, er helt i det blå. Paris-forhandlingene kan også kollapse, sier forskeren idet forhandlingene begynner.
- Les også: Spår lite ambisiøs klimaavtale
En kamp om formuleringer
Klimaavtalen som skal snekres og finpusses på i Paris, skal bygge på det landene selv har meldt inn som sine planlagte utslippskutt. Hvert enkelt land får vurdere hva som er et rettferdig bidrag.
Dermed får vi ikke den vanlige dragkampen om fordeling av utslippsforpliktelser, selv om det nok er strid om hvor juridisk forpliktende landenes egne løftene om utslippskutt skal være.
– Nå prøver ikke partene å bestemme enkeltlands utslippsmål. Nå forhandles det beinhardt på hvilke formuleringer som skal velges. Slik avtalen står nå, er det en hel haug med konkurrerende formuleringer i utkastet til avtaletekst. Å si hvordan sluttresultatet vil bli, er vanskelig, forklarer Langhelle.
Forhandlingsdelegasjoner har i forkant av klimatoppmøtet hatt flere runder med forhandlinger og ulike utkast til avtalen. Noe ble tatt ut på et møte de hadde i februar, så kom noe inn igjen på et forhandlingsmøte i oktober.
– Det kan se ut som om partene bare posisjonerer seg uten at det er endringer i de grunnleggende posisjonene, påpeker Langhelle som holder fram at det i Paris tross alt kan skje noe nytt.
Styrket fokus på klimapolitikk
– Kyoto-avtalen var juridisk bindende, men land som USA og etter hvert Canada og andre endte utenfor Kyoto-avtalen. Ovenfra og ned-strategien hvor man forhandlet om utslippsmål for enkeltland med utgangspunkt i togradersmålet, har vist seg å være dødfødt, påpeker Langhelle.
Han mener at det å få til en overnasjonal avtale hvor USA og andre land kan bli rettsforfulgt dersom de ikke innfrir sine utslippskutt, har vært urealistisk og er det fortsatt.
– Det er nå for første gang mulighet til å få til en avtale som alle kan slutte seg til. Når klimamålene blir «frivillige» er det knyttet større forhåpninger til at man kan enes om en avtale og at de nasjonale planene skal revideres og forhåpentligvis styrkes hvert femte år, sier Langhelle.
Han mener at klimapolitikken tross alt kan komme styrket ut av dette.
– Denne nye tilnærmingen kan medføre økt fokus på klimapolitikk og en ny og forsterket oppfølging og virkemiddelbruk i en rekke land. Dette kan bli starten på en global omstilling i retning av et lavkarbonsamfunn, tror Langhelle.
Han øyner også håp for at industrilandene skal forplikte seg til å finansiere klimatiltak i utviklingsland.
– Det er allerede enighet om å skaffe til veie et grønt klimafond på 100 millioner dollar innen 2020, men det er mulig at dette vil bli styrket i forhandlingene.
Urettferdig avtale
Men optimismen tar ikke helt av.
– I det siste avtaleutkastet har utviklingslandene fått inn igjen paragrafen om «tap og ødeleggelser» hvor det står at industrilandene skal gi kompensasjon for klimarelatert tap og ødeleggelser i utviklingsland. Men det står ikke noe om hvem som skal betale for hva, hvor mye som skal betales eller når det eventuelt skal skje.
– Dette er satt som «alternativ 1» i siste utkast til avtaletekst mens «alternativ 2» er «ingen referanse til tap og ødeleggelser». Umulig å si utfallet her, påpeker Langhelle.
Norges bidrag i Paris er at vi skal redusere våre utslipp med 40 prosent innen 2030. Det imponerer ikke Langhelle.
– Det kan bety hva som helst, sier statsviteren som spesielt har forsket på karbonfangst og lagring som teknologi og politisk strategi.
– Norge har til nå greid sine Kyoto-løfter etter kvotekjøp. Utslippene i Norge er fremdeles 3,5 prosent høyere enn i 1990. Utslippene i olje- og gassektoren har økt med 90 prosent mellom 1990 og 2014.
- Les også: Den vanskelige klimarettferdigheten
– Samtidig holder politikerne fram at vi har redusert utslippene i den forstand at de kunne vært enda høyere, forklarer Langhelle som legger til at dette er mulig på grunn av de fleksible mekanismene som muliggjør kjøp av kvoter.
– Det er ennå et gap mellom faktiske utslipp og målsettingene om 30 prosent reduksjon innen 2020 hvor to tredeler skal tas innenlands. Det er stor usikkerhet knyttet til om Norge vil nå dette målet, sier Langhelle.
Norge skjermer oljen
– Som andre fossiltunge land har Norge en egeninteresse i å sørge for at klimapolitikk og petroleumspolitikk holdes atskilt. Det har vi holdt på med i flere tiår. Og selv om Erna Solberg uttalte til NTB at hensynet til olje- og gassnæringen ikke bør spille en avgjørende rolle i klimaforhandlingene, så er Norsk klimapolitikk grunnleggende konstruert for å skjerme norsk olje- og gassproduksjon.
– Dette kommer til å bli utfordret kraftig de kommende årene, påpeker Langhelle, som mener klimapolitikken nå mer og mer vil gjennomsyre nasjonal politikk i større og større grad.
– Mål om nasjonal utslippsreduksjon er nødt til å få økt vekt. Nå står slaget om hverdagspolitikken; det handler om hvorvidt vi skal gå for økt petroleumsvirksomhet i Barentshavet og åpne opp for virksomhet i Lofoten, Vesterålen og Senja, hvor mye vi skal satse på teknologiutvikling, innretningen på bilavgifter og andre små og store tiltak for å redusere bruken av fossile brensler både nasjonalt og internasjonalt.
Langhelle mener også at Norge nå må forhandle med EU om utslippsmål for ikke-kvotepliktig sektor, som transport, bygg og landbruk. Her vil han at Norge skal sette egne nasjonale mål for kvotepliktig sektor.
– Slik det ligger an nå, er det ingen som vet hva norske utslipp vil være i 2030. Vi har heller ikke noe mål for hva de burde være – det slaget står nå i hvert statsbudsjett, sier Langhelle.
Leave a Reply