– Arbeidsgiverne må se bakenfor fremmedartede navn og lese hva som faktisk står i CV-en og i jobbsøknaden. De som har vokst opp i Norge og er etterkommere etter innvandrere er jo norske, sier Gunn Elisabeth Birkelund, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. 

Hun har ledet et forskningsprosjekt om diskriminering i arbeidslivet i Norge.

To like søknader

Birkelund og forskergruppa hennes sendte ut nærmere 1800 fiktive søknader til rundt 900 averterte jobber i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim.

Hver arbeidsgiver mottok to nesten identiske søknader; den ene med et typisk norsk navn, den andre med et fremmedklingende navn. Begge søkere hadde utdanningen og arbeidserfaringen som ble etterspurt i jobbutlysningen. 

Norske navn mest ettertraktet

Det var gjennomgående god respons på søknadene, men søkere med norske navn var mest ettertraktet.  Mens 50 prosent av søkerne med norske navn ble innkalt  til intervju, ble i underkant av 41 prosent av søkerne med pakistanske/muslimske innkalt.

– Jobbsøkere med typisk norske navn har større sjanse for å bli innkalt til intervju, sier Birkelund.

Hun understreker at forskjellen er systematisk og statistisk signifikant når alle jobbene ses under ett, og at funnene også støttes av et tidligere norsk eksperiment utført ved Institutt for samfunnsforskning.  

Forskjell på yrker

Klare tegn på diskriminering ble funnet innenfor transport og lagerarbeid, og i undervisning, helse- og sosialarbeid. 

I andre yrkesgrupper var det ikke forskjeller. I regnskap og forsikring, konsulentjobber i det offentlige og jobber innen media, IKT og kommunikasjon gjorde ikke arbeidsgiverne merkbar forskjell på «Knut» og «Muhammed».   

Det var ikke forskjell på byene. Arbeidsgivere i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim forskjellsbehandler etterkommere av personer med muslimsk/pakistansk bakgrunn i omtrent samme omfang.

Færre jobber – mer diskriminering?

Søknadene ble sendt ut mellom 2011 og 2013, som var en periode med stor etterspørsel etter arbeidskraft.

Birkelund mener det er interessant å følge med på arbeidsmarkedet framover. Flere blir arbeidsløse, blant annet på grunn av nedgangstider i oljebransjen.

Hun tror også at flyktningetilstrømmingen kommer til å påvirke hvem norske arbeidsgivere velger i framtiden – og er redd for at Kamran, Muhammed og Fatima vil tape i konkurranse med Andreas, Knut og Silje. Jo flere søknader arbeidsgivere får, jo større tilbøyelighet vil de ha til å  sortere vekk jobbsøkere med fremmedartede navn.

– Mange arbeidsgivere velger å ansatte folk som likner mest mulig på dem selv, fordi de opplever det som tryggest, sier Birkelund. 

Arbeidsgivere legger også vekt på sin egen erfaring. Hvis de for eksempel har ansatt en vietnameser og har god erfaring med vedkommende, så fortsetter de med å ansette vietnamesere. Men har en arbeidsgiver dårlig erfaring med en marokkaner,  så er det over og ut for marokkanere.

– Stereotypier har lett for å feste seg. Nordmenn blir ikke utsatt for tilsvarende generaliseringer, men det er vanlig ved ansettelser av personer med minoritetsbakgrunn, sier Birkelund.  

Norsk mellomnavn øker sjansene

Det har hendt at studenter som er etterkommere av innvandrere har spurt Birkelund om de bør skifte til et norsk navn for å få jobb. 

 – Jeg skulle ønske det ikke var slik, men det er robuste funn som viser at jobbsøkere med norske navn har større sjanse for å bli innkalt til intervju.

 – Et norsk mellomnavn kan bety at man blir lagt merke til og det kan øke sjansene for å få jobb, sier Birkelund.

I dag er ikke diskrimineringen av personer med muslimskklingende navn veldig stor, men den kan øke når etterspørselen etter arbeidskraft synker. Birkelund presiserer at dette ikke er sikkert, fordi en større samlestudie viser at nivået på diskriminering ikke er avhengig av økonomiske konjunkturer.

Mest og minst ettertraktet

Birkelund og forskergruppen hennes har også analysert data fra offentlige registre. De viser at etterkommere etter innvandrere fra afrikanske land er de minst attraktive på arbeidsmarkedet.

– Det var klart færrest av dem som var sysselsatt ved enden av 10-årsperioden vi tok for oss. Dette gjaldt både for sønner og døtre med afrikanske foreldre. Det blir viktig å finne ut mer om årsaken til dette, sier forskeren.  

Hun mener at en forklaring kan være nordmenns forestillinger om et etnisk hierarki, hvor noen grupper, som svensker, rangeres øverst, mens andre grupper, som afrikanere og romfolk, plasseres nederst. 

- Slike stereotypier om ulike minoritetsgrupper er påvist i flere land.

Utdanning øker sjansene 

Jo høyere utdanning etterkommere etter innvandrere har, jo større sjanse har de for å få jobb. For hvert skritt de tar oppover utdanningsstigen, øker sjansene.

– At utdanning lønner seg er derfor en av de klareste beskjedene vi kan sende til etterkommerne etter første generasjons innvandrere, sier Birkelund.

Det tar noe lengre tid for dem enn de andre med samme utdanning og norsk bakgrunn å komme i jobb.

– Det er urettferdig, men det er viktig å stå på og sende flere søknader. Og høy utdanning øker oddsene betraktelig, sier Gunn Elisabeth Birkelund.