50 år etter at olja sprutet opp av bakken er realitetene i ferd med å gå opp for stadig flere i oljelandet. Eventyret tar slutt.

Verst rammet er Stavanger. Men byen har noen av de beste forutsetningene for omstilling. Og noen av de dårligste.

Planen er at forskning skal hjelpe til med omstillingen, fra et samfunn smurt i olje til et samfunn med nye og varige arbeidsplasser.

Ordføreren i Stavanger har satt ned et utvalg som skal komme med forslag. Politikerne vil gi forskere i byen i oppgave å skape nye bein samfunnet kan stå på.

Vil ha en heiagjeng

Professor Rune Dahl Fitjar ved Handelshøgskolen på Universitetet i Stavanger (UiS) forsker på omstilling i regionen. Det samme gjør forskerkollegene hans litt lenger ned i gata, IRIS-forskerne Martin Gjelsvik, Atle Blomgren og Christian Quale.

De er alle enige om at innovasjon har blitt et buzzord blant politikere i regionen. Politikere som vil at forskere skal finne ut hva rogalendingene og de andre vestlendingene skal leve av etter olja.

Selv om Fitjar er glad for at forskningsområdet hans får mye oppmerksomhet for tiden, men mener det er viktig å være bevisst på forskernes rolle.

– Det er spennende å være forsker i Stavanger for tiden, men det kan også være utfordrende.

– Regionen ønsker seg nok mest en heiagjeng. Vi som er akademikere, må ha en mer kritisk rolle. Men det er ikke alltid like populært å være kritisk til det som foregår.

Politiske aktører og virkemiddelaktører vil gjerne ha forskerne med når det arrangeres konferanser og seminarer om omstilling. Det er viktig å delta på slike arenaer, mener Fitjar.

– Samtidig er det et element av begeistringsplikt på noen av disse konferansene. Vår forskning kan ikke alltid bidra til det.

Olje er mange næringer

Fitjar og hans kolleger kan for eksempel fortelle dem som vil høre, at Stavanger-regionen ikke er spesiell i innovasjonssammenheng. Forskningen deres viser at folk i og rundt Stavanger ikke har spesielt gode forutsetninger for omstilling. Men de er heller ikke spesielt dårlige.

– Stavanger skiller seg ikke mye ut fra andre middelstore norske byregioner, sier omstillingsprofessoren.

Vi tenker ofte på Stavanger som en veldig spesialisert by som har satset på én næring. I motsetning til en by som Trondheim, som er mer forskningsbasert og burde ha flere bein å stå på.

Men når innovasjonsforskerne studerer det de kaller «beslektet mangfold», får de et annet bilde.

Beslektet mangfold betyr at mange næringer bygger på samme type kunnskap, i stedet for å spre seg på vidt forskjellige områder. For eksempel at man bruker komponenter fra oljeteknologien til å utvikle fornybar teknologi.

Stavanger har faktisk mer beslektet mangfold enn byer som Bergen og Trondheim, viser forskningen til Fitjar.

– Oljenæringen er ikke én næring. Den er egentlig veldig mange næringer.

Lavt utdanningsnivå

Dette er forskning politikere og næringsliv liker å høre.

Verre er det med utfordringene.

For Stavanger-regionen skiller seg også klart negativt ut fra andre steder i landet. Blant annet når det gjelder utdanningsnivå. Her ligger Stavanger betydelige lavere enn både Bergen, Trondheim og Oslo. Og dette er alvorlig, viser empiri innovasjonsforskerne sitter på.

– Internasjonalt ser man en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og økonomisk utvikling i en region. At Stavanger til nå har gått så bra, er et stort unntak.

Ser man på sammenhengen mellom utdanningsnivå og gjennomsnittlig inntekt i norske fylker, har rogalendingen hatt rundt 100 000 kroner høyere inntekt enn regionens utdanningsnivå tilsier, forteller Fitjar.

Det har gjort at mange ikke har sett poenget med å sette seg flere år på skolebenken. Dette gjelder ikke bare de som har jobbet på gulvet ute på plattformene. Også langt færre ledere i Stavanger-regionen har høyere utdanning enn ellers i landet. I denne regionen har det vært mer lønnsomt for folk å lage ting med hendene enn med hodet.

Vil samarbeide med kjentfolk

Det kan også være utdanningsnivået som forklarer det andre området hvor Stavanger-regionen skiller seg negativt ut. Dobbelt så mange i Stavanger som i Oslo svarer nemlig bekreftende på dette spørsmålet:

«Er det lettere å samarbeide med lokale aktører enn folk fra andre steder i landet eller andre land?»

To tredeler av bedriftslederne i Stavanger svarer bekreftende på dette.

Her skurrer det for innovasjonsforskerne. De vet nemlig at samarbeid, og helst internasjonalt samarbeid, er nøkkelen for dem som vil lykkes.

– Vi vet at utenlandsk eierskap, utenlandsk arbeidskraft og internasjonale nettverk gjør bedrifter mer innovative, sier Fitjar.

Er Stavanger-folk mer nysgjerrige enn andre?

Martin Gjelsvik, forskningsleder ved IRIS, Stavanger-regionens egen forskningsstiftelse, er enig med Fitjar i at det er et stort fokus på omstilling i regionen nå. Men han tror at mange bedrifter er blitt konservative, etter så mange år med det som har føltes som en evig oppgangstid.

Dette vil han undersøke i et forskningsprosjekt der han sammenligner hva ledere i oljebransjen og andre industrier tenker om framtida.

– Min hypotese er at de som er knyttet til oljeindustrien har vanskeligst for å omstille seg. De har hatt suksess ved å drive med det samme så lenge.

Gjennom forskningen sin har Gjelsvik oppdaget at innovasjon ofte blir nevnt, men sjeldnere praktisert.

– Jeg har ennå til gode å møte en bedriftsleder som ikke er for innovasjon. Men ledere som samtidig vil ha full kontroll, får ikke til det. De må tørre å slippe de ansatte løs.

Samtidig mener forskningslederen at Stavanger-folk er flinke til å snu seg rundt og utnytte muligheter som oppstår. Det var det de gjorde da oljen flommet opp av Nordsjøen. Noen spørreundersøkelser kan tyde på at folk i regionen er mer nysgjerrige enn i andre regioner.

En ekstremversjon

 Gjelsvik forsker på innovasjon i bedrifter og har funnet ut hva slags prosesser som er typiske.

– Det er tre spor: Å følge den stien du går på og gjøre mer av det samme. Å fornye stien, ved å bruke kompetanse og teknologi på andre områder. Og å velge en helt annen sti ved å etablere nye næringer.

– Det siste er vanskeligst.

Gjelsvik forteller om tidligere forskning, som har vist hva som kanskje fungerer best ved den typen omstillinger rogalendingene nå må gjennom: Å satse på noe nytt, men noe som er relatert til kompetanse som allerede finnes.

– Det å bruke eksisterende teknologi på nye felt, reduserer risikoen ved innovasjon.

Akkurat nå forsker Gjelsvik på finansnæringens betydning for omstilling. Disse aktørene holder seg helst på den kjente stien. Det kan bli et problem, nå når finansfolkene bør hjelpe regionen med penger til endring.

– Det som trengs, er finansinstitusjoner som tør å gå inn og investere tidlig. Det er det lite av. Jeg mener staten burde ha kommet mer på banen. For private vil helst unngå risiko.

Mange er blitt ydmyke

Vi møter også Gjelsviks kolleger Atle Blomgren og Christian Quale ved IRIS.

Sammen har de tre forskerne bedre føling med hva som skjer i næringslivet på Vestlandet akkurat nå enn mange andre.

IRIS har et oppdrag for Norges Banks regionale nettverk, hvor de snakker med alle de 400 mest sentrale bedriftene i regionen én gang i året.

Blomgren og Quales oppfatning er at bedriftene har blitt mer og mer ydmyke.

For tre kvart år siden var det mange som benektet at fallet i oljeprisen ville vare. Nå er flere lydhøre for nettopp det. Bedriftsledere i oljebransjen går nå oftere og oftere på seminarer om nye markeder.

Kultur for omstilling

Inntrykket de sitter igjen med er at mange kan klare å omstille seg. Det ligger i kulturen, mener IRIS-forskerne. De tror at det er de norskkontrollerte og gjerne familieeide bedriftene som kan ha størst mulighet for omstilling. Slik bedrifter tenker ikke bare på neste kvartalsresultat. Og mange av dem har allerede begynt å omstille seg. 

– Oljen gjorde ikke at folk her fant opp en masse ting på nytt, minner Blomgren og Quale om.

Dette viser rapporten deres «Industribyggerne 2015» med all tydelighet. De mest sentrale leverandørbedriftene til oljen i Stavanger-regionen, er virksomheter som eksisterte lenge før noen fant olje og gass på norsk sokkel.

En stor del av disse bedriftene har historie helt tilbake til 1800-tallet.

– Stavanger var ikke en fiskerlandsby da oljeeventyret startet i 1965. Vi hadde lange sjøfartstradisjoner og vi hadde en stor hermetikkindustri. Mange av bedriftene som ble oljebedrifter, startet med andre ting.

Møje smått é godt

Forskningen ved IRIS viser at flere bedrifter allerede er i gang med å levere til andre markeder, for eksempel offshore vindkraft og bygging av fiskefartøy.

– Har du erfaringer og metoder, kan det skje overføringer direkte fra oljeinstallasjoner til offshore vind.

«Møje smått é godt» er tittelen på en IRIS-rapport fra 2015. Den konkluderer med at Stavanger-regionen bør satse på et mangfold av mindre næringer.

– For du finner aldri et enkelt marked som alene vil kunne erstatte oljen i volum og betalingsvillighet, uansett hvor mange nye næringer som omstillingsprosessen får opp i regionen.

Det er de to forskerne helt enige om.